Barmhjertighet

De sju dyder, første del av sju selvstendige fabelfortellinger.

To år senere.
Det ligger et stetoskop sammenrullet på skrivebordet. Kvinnen er nesten blåaktig blek i ansiktet, legen har reist seg og står med ryggen til henne. Det er snøbyger fra vest.
– Hvordan vet du dette, Ove?
– Fordi jeg har snoket i journalen hans. Men han vet det ikke selv enda. Systemet har ikke rukket å sende ut beskjed. Men jeg tenkte at du kunne ha nytte av å vite det.
– Ove. Du og jeg… vi… Det gikk jo ikke lenger.
– Nei, det gikk ikke lenger.
– Jeg har så lyst til å si deg at…
– Jeg vil ikke snakke om det.
Han snur seg fra snøbygene, setter seg ved pulten og noterer på en blokk.
– Når hadde dere sex sist?
– Det er en stund siden. Ove, jeg…
– Hvor lenge?
– Fire måneder.
– Da er du frisk. Han var her selv og tok testen etter en tjenestereise til Chile for tre måneder siden.
– Herregud. Herregud.
– Jeg vil bare for sikkerhets skyld be deg teste deg. Som jeg sa er det fullt mulig å leve i et forhold der partneren har hiv.
– Når får han selv vite det?
Legen kikker på skjermen og henter opp en kalender.
– Onsdag neste uke.
– Ove. Jeg elsket deg alltid.
– Disse brosjyrene gir deg et innblikk i de ulike stadiene i sykdommen.
– Ove.
– Jeg setter opp time på laboratoriet for deg i morgen.

Kontrapunkt: Dødssynden grådighet.

Verdens fæleste ord

– Filipenser. Det høres definitivt ut som noe man ikke vil ha, sa en kollega av meg. Og jeg er veldig enig. Filipenser har jeg hatt, og det er ikke noe å trakte etter. Hva er det skrekkeligste ordet du vet?

Jeg holdt lenge en knapp på ‘busemann’. Inntil jeg fant ut at busemannen egentlig ikke finnes. Og den største bløffen vi i Nord-Norge har kjørt, ved siden av at vi alltid står han av, er at ‘hæstkuk’ er godt ment og er noe vi bruker som kjælenavn på hverandre. Sorry, men slik har det aldri vært.

Over til leserne.

O Brother, where art thou?

– Hallo, skriver.
– Hallo, Jakob.
– Du er ganske ny, du.
– Ja. Du kjøpte meg i forrige uke.
– Jeg vet det. Du heter Brother.
– Eh, ja.
– Fint navn.
– Ehe.
– Du, hvor er Word-dokumentet jeg nettopp skrev ut?
– Word-dokument? Jeg har ikke sett noe word-dokument.
– Det har du. Det står at det står i utskriftskø. Wazzup, Brother?
– Feil med utskrift. Avbryt utskrift og sjekk tilkobling.
– Nå tuller du. Jeg prøver om igjen.
– Skriver ut.
– Det gjør du ikke. Få Word-dokumentet mitt.
– Ordene dine er inni meg. Jeg trenger påfyll. Sjekk arkmaterskuff.
– Du er full.
– Ja.
– Og?
– Jeg er ikke kompatibel med hva som helst. Ok eller avbryt.
– Og jeg bare minner om at du er utbyttbar. Det finnes en angrefristlov. Det finnes fortsatt en Canon.
– Okei, da. Her er det jævla Word-dokumentet. Frr. Frr. Frr.
– Nå skriver du det ut i fjorten eksemplarer. Stans.
– Kan ikke. Frr. Frr. Jeg frr er inne i en skriveprosess. Frr. Det burde du som skriver selv forstå. Frr. Frr.

Latskap

De sju dødssyndene, sjuende del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Det er så stille i tingrettssal 4. Stillheten består av flere ubehageligheter: Susingen i ventilasjonsanlegget. Fagdommeren som noterer med kulepenn. Foreldrene på tilhørerbenken der de flytter føttene tett sammen, en tørr hånd som stryker en våt hårlokk til side. Og til sist aktor som trekker pusten før han fortsetter:
– Vi var kommet til det tidspunktet der du kjørte inn i krysset.
Gutten i vitneboksen vrir seg og ser mot forsvareren. Hun ser opp fra en ringperm:
– Ærede rett, dette har min klient svart på før.
– Ærede rett, jeg spør én gang til fordi det er visse ting jeg ikke forstår.
Fagdommeren nikker.
– Du kan fortsette.
– Fint. Takk. Nå skal vi se, Eirik. Nå skal vi se.

Stillheten. Hva skal man fylle den med? Hva er det mer å si?
– Nå skal vi se, Eirik. Du kjørte inn i krysset. Og da svingte du til venstre.
– Ja.
– Og der stod Stine.
– Ja.
– Hvor stod Stine?
– Hun stod midt i veien.
– Ja. Hun stod midt i veien. Hun stod midt i veien, gjorde hun ikke?
– Ja.
– Hvorfor tror du hun stod midt i veien?
Forsvareren sukker.
– Ærlig talt, dette har vi…
– Hvorfor tror du at hun stod midt i veien, Eirik?
– Fordi hun trodde at det var klar veibane.
– Og det var det jo. Hvorfor var det klar veibane, Eirik?
– Ærede rett, dette kan…
– Han kan fortsette.
– Takk. Eirik, det var klar veibane fordi..?
– Fordi jeg ikke blinket til venstre.
– Fordi du ikke blinket til venstre, Eirik. Visste du at Stine hadde hatt om trafikksikkerhet på skolen uken før?
– Nei.
– Vet du hva hun lærte der?
– Nei.
– At bilister som skal svinge bruker blinklys. Stine ble nesten sju år.
– Nå er det nok her! Nå er det jammen nok!
– Han kan fortsette.
– Takk. Hvorfor blinket du ikke, Eirik?
– Jeg vet ikke.
– Du gadd ikke?
– Dommer! Dette er trakassering!
– Han kan fortsette.
– Takk. Det er litt tøft å ikke gidde, er det ikke?
– Nei. Eller. Jeg vet ikke.
– Du vet ikke. Du vet ikke, Eirik. Du vet ikke.

Det er antakelig feil på ventilasjonsanlegget. Det går ujevnt.