Stadig flere foruroligende meldinger om sensur og kontroll av det frie ord kommer fra Kina, Iran og vasallstater der opposisjonen går på gummisåler. Det er å håpe at vi forstår dybden av slike nyheter i 2010. For det fantes en tid da manusforfattere og skuespillere også i Norge måtte trå med kløkt. Leif Juster var ikke bare Lange-Leif, han drev et livsfarlig motstandsarbeid fra scenekanten.

Det er knapt mulig å fatte i dag hva slags kår det frie ord levde under fra april 1940 og fram til maidagene fem år etterpå. Da Vidkun Quisling spaserte inn i NRK, tok over landet og overlot det til tyskerne, startet en intensiv klappjakt på alle frie kulturarbeidere, forfattere og musikere som ikke ville la seg innordne. Problemet med Norge var alle revyscenene, og særskilt i hovedstaden, som i flere årtier i tiden før krigen hadde befestet seg. Publikum forgudet dem, disse revystjernene og cabaretartistene som tilbød folkelig underholdning med snert. Det var ikke mulig, selv for nazistene, bare å stryke naziflagget over kulturen og trylle den vekk. Skuespiller Leif Juster og tekstforfatter Sverre Bævre var blant de allerede etablerte, Juster var tillitsvalgt blant skuespillerne og ble prompte sendt på Grini da skuespillerne nektet å underordne seg i 1941. Der fikk Juster tid til å tenke ut en snedig omvei rundt sensuren.

I mellomtiden gikk de sensurerte revyene og teatrene for glisne benkerader i Oslo. Man kunne tross alt ikke tvinge folk til å gå på forestillingene, det skjønte også nazi-myndighetene. Og da Juster slapp ut to måneder etter arresten, gikk han straks i gang med sitt nye prosjekt, Edderkoppen revyteater. Under tvil og sensur slapp de ham til igjen, og publikum strømmet til salongen. Men nå var tekstene så subtile og tvetydige at ingen andre enn et våkent publikum skjønte dem. Et av de største høydepunktene var sangen «Det er det vi går og venter på», skrevet av en kløktig Sverre Bævre, og fremført fra scenekanten i 1944 av lange, modige Leif Juster. I salen satt blant andre naziledere som trodde at teksten var en hyllest til en kommende tysk seier. Uforståelig at de ikke skjønte den, for sannheten var jo tvert om. Men den slapp gjennom sensuren.

Leif Juster døde i 1995, tekstforfatter Sverre Bævre levde til 1964. Begge regnes som viktige krefter i kampen for et fritt, norsk ord.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/venter.mp3[/pro-player]