Papiravisens død er forlengst varslet av bekymrede bransjefolk. Jeg er overbevist om at Dagbladet og Statoil bør snakke sammen i så måte.

Om dette trettifem minutter lange opptrinnet fant sted i Sørkedalsveien eller på Gvarv er egentlig ikke så nøye. Og hva skulle jeg egentlig på en bensinstasjon å gjøre? Jeg sitter selv med et ansvar for å kjøpe mine aviser der det er praktisk vel tilrettelagt for det – om det nå var så nøye for meg å få kjøpt den avisen. Og jeg burde selvsagt skjønt hvor det bar, da bussen på kort matpause-stopp foran meg åpnet dørene. Det tøt ut barn fra alle bussens åpninger, og de var sultne og kom fra fotballturnering. Scenen er herved satt: Dagbladet i stativet fremst ved disken, jeg bakerst, og et fotballag inkludert trener og reservebenk imellom.

Enhver med en viss erfaring med barn – eller som i det minste kan huske hvordan det var å være barn – vet at det mest tidkrevende man kan finne på er å gi en tolvåring valgmuligheter. Og her stod valgmulighetene i kø, i likhet med resten av butikken. Grovt eller fint brød, med eller uten løk, ketchup eller sennep, løk eller ikke løk, og i så fall hvilken løk: Stekt eller rå, eller begge deler, rørt sammen med rekesalat, med eller uten salt og pepper, eller kanskje bare pepper eller bare salt, og skal du ha meny. Hva er meny. Meny er med drikke. Hva slags drikke. Kan jeg ta Kuli istedet for Cola. Ja, men det er meny. Ja, det er sant. Men da skal jeg ha meny. Har dere denne med jordbærsmak. Jeg vil ha en sånn, hva heter en sånn. Er den god. Nei, jeg skulle ikke ha sennep, det var Karsten som skulle ha sennep, jeg skulle ha med grovt brød og uten meny men med litt rekesalat. Karsten. Karsten. Oi, en melkesjokolade. Hvor mye får jeg for trettito kroner.

Et helt fotballag. Med reservebenk og trener. Det ble ikke noe aviskjøp på meg. Jeg gikk da midtbanepartiet i butikken måtte låne småpenger fra keeper helt bakerst. Noen skulle blåst pause eller offside eller hva faen som helst.