Alle fugler små dere er, inne i ventilen

Hver morgen de siste ukene på badet, på vei til morgenvakt, har jeg hatt selskap av dere. Dere er antakelig gråspurver, og dere kvitrer iherdig over hylla. Vi ser ikke hverandre, men vi hører hverandre, dere i veggen, og jeg på badet. Man kan godt at det er dere, og ikke jeg, som synger i dusjen. At dere skjøv litt byggemateriale inn ventilsprekken var bare morsomt – det var kanskje en practical joke med det gresstrået som plutselig stod vinkelrett inn over hodet mitt? Men hør. Jeg har et forslag. Skal vi bryte opp? Ta sats og si at noen ganger er gresset grønnere på den andre enden, og at noen fortier det? Andre har jo gjort det før uten å angre. Så hvorfor ikke vi?

Jeg skjønner så godt engstelsen. Dere har, som meg, vært stedbundne så lenge. Dere ble aldri traner, som spiller trompet og legger seg dekadent på sørlig kurs i september for å spise på franske åkre. Og dere ble ikke låvesvaler, som suser med supersonisk fart over sør-afrikanske savanner midtvinters og mauler mark. Nei, dere ble hjemme og spiser husmannskost. Dere er leilendinger – leietakere på livstid bundet til andres velvilje, og tradisjonen tro klager dere ikke. Dere er dem som ser med engstelse opp på gåsetrekket når høsten står frostpustet, trekker vingene tettere mot kroppen og sier: ‘ Nja. Skeptisk. Det er bedre å holde seg ser man er.’

Men så var det dette med å utvide horisonten.  Jeg har sett gråspurvene langs boulevardene i Paris. Tilgi meg, men de virker mer tillitsfulle enn dere i distriktene. Mer folkevante. De er fortsatt gråspurver, men de ser deg inn i øynene og er ikke så lettskremte. Ja, jeg vet at det er mye fælt i byene. Og ja, jeg har lest Jens Bjørneboes dikt «Bøndene på Capri ø» om hvilke farer som lurer der sør. Men om vi la alt dette til side. Om vi forsøkte å se litt mer optimistisk på ting. Og gråspurvene langs avenyene der nede i den vakre byen er for meg et bevis på at man ikke trenger å pynte seg med lånte fjær for å være seg selv.

12 tanker om “Alle fugler små dere er, inne i ventilen

  1. Kanskje et godt måltid kan være løsningen for en mer åpen dialog? Møtes ute over noen deilige kake og kakesmuler? Mat skaper tillit.
    På den gamle favorittkafeen (9muser) så smilte alltid de faste når noen ferske snudde ryggen til kakestykkene sine på uteserveringen, for da kom det alltid noen små spurvegjester på besøk til bordet 🙂

  2. smilte så godt inni meg og til dataen. Men i grunnen er det pussig observasjon det om gråspurven her og i paris. For du har helt rett, men med mennesker er det anderledes. Her på småsteder er det normalt å møte blikket mens på Tbanen i Paris gjør man det ikke.. Hvis du ikke er gal da

  3. anne: Søtt! Javisst: et måltid løser opp!
    Silja: Åh, fint å se deg her! Ja, det kan være livsfarlig å møte blikk på t-banen. Det tar en stund før man skjønner kodene…

  4. Så herlig å lese deg igjen, Arvola! DU skriver så FABELAKTIG. Hadde om presentasjonsteknikk nylig, og da jeg brukte blogging som tema. Jeg leste en av dine tekster som illusjon (med henvisning til deg selvsagt;)

    (Iik, jeg torer å legge igjen kommentar til ARVOLA!)

  5. Takk skal du ha, swing-girl! Hyggelig å bli brukt i slik sammenheng, også! Ja, jeg regner med at det skulle stå illustrasjon, selv om mangt og meget av det man skulle ha skrevet til tider bare ligger som illusjoner i hodet, haha! Måtte helgen din bli slik du vil at den skal bli!

  6. Tja. e det en sånn «bedre å bo sentralt enn i utkanten»-tekst igjen?
    Trur jaggu han Arvola tenker på å flytte…
    Spurva finn du over alt. Arvolaer av Jakob-arten e sjeldnare.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *