For en rekke år siden søkte jeg en annen jobb. Jeg ble innkalt til intervju, til og med. Vi satt på redaktørens kontor, som lå høyt i bygningen med utsikt over snødekte åser. Et ekte norsk kongerike av snø. Slik er nordmenns vis. Jeg syntes selv intervjuet gikk riktig så bra. Redaktøren og jeg hadde gode meningsutvekslinger om journalistisk mot, om etikk, om arbeidsmoral og vi utvekslet til og med synspunkter på konkurrenter. Men så kom spørsmålet som til syvende og sist måtte komme:
– Jakob, hva er din holdning til sportsstoff?
I enkelte viktige samtaler kommer det vendepunkter. Stoppesteder der alt kan skje. Dette var et slikt stoppested. Dette var det punktet i samtalen der ordflyten kunne ta et bråstopp, eller bare en pust i bakken for deretter å fortsette med samme muntre tone. Jeg bestemte meg for å være aldeles ærlig. Man lyver verken for nåværende eller framtidige arbeidsgivere, så jeg festet blikket på de snøkledte åsene et øyeblikk, samlet meg, og sa det deretter som det var:
– Vet du, jeg er ikke så glad i sport.
Tausheten som fulgte var skingrende. Redaktøren snudde svingstolen etthundreogåtti grader rundt, og kikket ut vinduet. Jeg på min side av den avbrutte samtalen tenkte: Jaja. Dett var dett. Jeg tror det gikk et helt minutt. Redaktøren strøk seg over skjegget, rettet på brillene, svirret stolen tilbake til blikket mitt og sa med ettertrykk:
– Vet du. Det er ikke jeg heller.
Fotnote: Jeg aner ikke hvem som spilte cupfinale i fotball i 2009. Hvis det fortsatt er cupfinale det heter.
Og det er bare to uker siden jeg skjønte hvem Petter Northug er. Jeg har ikke plass til sport i livet mitt. Jeg beklager. Jeg er komplett sportsidiot.
Bra artikkel!
Jeg kjente meg litt igjen her. Jeg er heller ikke så glad i så se på sport, men å drive med sport selv, det er gøy.
Ha en fortreffelig dag,
-øistein-
Der var du heldig 🙂
Jeg klarer heller ikke å bli interessert i sport. Det var fryktelig kjedelig da jeg var gift med en som var svært sportsinteressert. Da gikk jeg og gruet meg til OL og sånt, for da kunne jeg ikke snakke i de dagene det pågikk (eller bruke støvsuger, miksmaster osv).
Men det straffet da jeg var oppe i tysk muntligeksamen på skolen. Fikk en ukjent tekst om fotball. Jeg som ikke kunne snakke om fotball på norsk, var selvsagt like kunnskapsløs på tysk. «Si meg, kan du ikke NOE om fotball, du?» spurte læreren oppgitt til slutt. «Nei», sa jeg. Så jeg rykket ned en karakter.
Tiltredes 100%!
Øistein: Ja, og det er noe annet å være glad i bevege seg.
Sigrun: Takk for at du tok dette innlegget inn i en annen atmosfære. Jeg synes det er synd at det er slik sportsinteresserte etterlater seg et ettermæle.
Even: Takker!
Samme her. Og jeg er skikkelig gjennomført; ikke driver jeg med sport, og ikke ser jeg på at andre gjør det heller.
Men litt trim går bra 😉
Har evnen til å bli både begeistret, lei meg og sint når jeg ser sport. Ser det estetiske i god skøyteteknikk og ble rørt da Kristin Størmer Steira jubla sånn for bronsen hun ikke fikk.
Mener det går greit så lenge ikke hjemmet omgjøres til en terrorsone, der det eneste som er lov er å sitte å følge med på TV. De virkelige sportsidiotene er fryktelige å ha i hus. Men, det er ikke så veldig mye bedre å gå rundt å være sur fordi han (er gjerne et hankjønn) bare sitter og glor på TV. Dra han med ut og få han med på en skitur eller et kafebesøk. Mennesker er sosiale vesner, bare vi får tenkt oss om…
Herlig! Trodde det bare var jeg i hele verden som var sportsidiot!
Fotball, sier du? Aldri hørt om.
Da definerer du sportsidioti på annen måte enn meg. For jeg er gift med en sportsidiot. En sportsgal sportsidiot. Som kan reglene innenfor så og si alle idretter, og som helt sikkert kommer til å få bruk for denne idiotikunnskapen en vakker dag.
Men meg klarer han aldri å omvende.
STOR klem fra meg som enda ikke har skjønt hysteriet med OL og bare venter på at det skal bli ferdig så alle kan snakke om noe annet snart!! 😀
Interessant historie. Jeg tillater meg et svar fra «den andre siden». The Twilight Zone.
Jeg er ingen sportsidiot. Jeg er derimot besatt av et obskurt engelsk fotballag som en gang i blant er på tekst-tv. Altså er jeg en slags fotballidiot.
Det har vært slik siden 1973, og jeg finner ingen logisk forklaring på hvorfor det er slik. Så langt denne sesongen har jeg reist tre ganger til vestlondon for å skrike meg hes sammen med tusener av andre likesinnede. Følelsen av sosialt samvær er ikke sammenlignbart med noe annet jeg har vært med på. Men, når jeg synker ned på plassen bak det ene målet og istemmer hjemmefansens stammerop, da er det (nesten) som å komme hjem.
Ved et par anledninger har jeg tatt med meg fruen, som ikke er nevneverdig interessert i sport. Det hun imidlertid husker fra disse kampene, er undringen over hvordan ellers rolige mennesker forandrer personlighet. Og da i særdeleshet i kampens siste fem minutter, da sluttresultatet tilsynelatende kan dreie seg om liv eller død. Hun kaller det en sosialantropologisk opplevelse. Altså er hun blitt underholdt. Omtrent som reisende som drar til flyplassen fem timer før avgang, utelukkende for å kikke på folkelivet ved innsjekkingen.
Jeg tror de fleste fotballhatere er blitt slik fordi de aldri har vært inne på et fotballstadion og med egne øyne, ører og neser fått ta del i inntrykk på steder der fotballkulturen stikker betydelig dypere enn i vårt eget land.
URs!
Synline: Og det er da ingen motsetning! Takk!
Dnort: Jeg tror at de som ikke gjør annet enn å se sport har mistet noe i selve forholdet. Da er det ikke sporten det er noe i veien med.
Anne Mette: Vi är många, vi är hälften 🙂
vibeke: Det er fint med folk som kan stå ut med hverandres dype ulikheter.
~SerendipityCat~: Noen dager til nå, så er det normalen igjen! Klem!
Allan: Dette var en strålende og levende malt forklaring, takk skal du ha. Det du skriver om handler om noe dypere enn selve sporten. Jeg forstår.