Månedlige arkiver: februar 2010

Misunnelse

Publisert av
4

De sju dødssyndene, sjette del av sju selvstendige fabelfortellinger.

– Knut. Knuut. Sandslottet er ødelagt.
– Næmmen. Igjen? Æsj, det var dumt.
– Det er dumme tyver som har gjort det.
– Ja, det er dumme tyver som har gjort det. Ta med deg Britt, så bygger dere det opp igjen.
– Kan ikke du bli med, Knut?
– Jeg må passe firer-gruppa, jeg. Gå bare, dere.

Det er egentlig ikke så mye annet å si om førskolelærer Knut B enn at han lever for barn. Knut er den mest populære på Knotten barnehage. Han trøster, plastrer skrubbsår, leser merkelige eventyr fra alle verdens land og riker, og han kan synge tostemt med seg selv.

Det som er rart med Knut B. er at ingen har sett ham gråte. Ikke engang i farens begravelse for tre år siden kom det én eneste tåre fra ham. Knut satt på fremste benk, stirret på kistehåndtakene og var hvit i ansiktet. Etter begravelsen hadde han forsvunnet ut av kirken, ingen så ham ved jordpåkastelsen. Men mandag morgen stilte han på jobb på Knotten, hilste god morgen og hvilken dag er det i dag og stablet femten par sko sirlig på plass i tørkeskapet, slik han alltid pleide gjøre før samlingsstunden. Knut B var seg selv igjen.

Kråkene sitter på barnehagegjerdet og skjeller, krangler om en gjenglemt brødskive og flyr sin vei over åsene mens Knut B samler sammen spader og legger dem i skjulet. Enda en dag har gått. Barnehagestyrer Monica S er på tur ut døren og minner ham om foreldremøtet torsdag og roser ham for gitarspillet til formiddagsmaten. Du er så flink, Knut. Du er så flink. Du skulle hatt barn selv, du. Ja, jeg skulle kanskje det. Vi sees i morgen.

Knut B låser døren til avdelingen og husker at han mangler løk. Man kan ikke lage kjøttkaker uten løk. Førskolelærer Knut B setter kursen mot det gjenreiste sandslottet. Man kan ikke lage kjøttkaker. Uten løk. Og for fjerde gang denne uken sparker han istykker sandslottet. De møysommelig formstøpte tårnene flyr inn i krattet som brune klumper, kråkefjærene som omkranser vollgraven knekker, han sparker, ansiktet er hvitt, fraværende, man kan ikke, borggården er med to korte spark pulverisert til alminnelig sand, lage kjøttkaker. Uten løk. Man kan ikke. Lage kjøttkaker. Uten løk.

Begjær

Publisert av
Svar

De sju dødssyndene, femte del av sju selvstendige fabelfortellinger.

– Hei, hvor er du?
– Hallo, dette er Frank Joachimsen, jeg skulle snakke med Nina.
– Nina?
– Ja?
– Hvem er dette, sa du?
– Frank Joachimsen, jeg vil gjerne snakke med Nina.
– Åja, Nina, ja. Hun er bortreist akkurat nå.
– Når kommer hun hjem?
– Det er litt… Ja, altså. Mandag, tror jeg. Hva gjelder det?
– Det gjelder min kone, Christin Joachimsen. Tror?
– Hun kommer hjem mandag. Hva handler dette om?
– Det handler om at Christin Joachimsen er død. Ninas nummer lå på mobilen hennes, som jeg nå ringer rundt og varsler hennes kontakter om dødsfallet på.
– Jeg tror… at du… har kommet feil. Nina er ikke her.
– Nei, Trond. Du heter Trond. Jeg vet det. Nina er ikke der. Christin er død. Hun fikk hjerneslag onsdag. Som du vet ble hun trettitre år.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si.
– Hvor lenge, Trond?
– Fire… fire år. Ville det vært. Til høsten. Frank, jeg er…
– Da vil jeg se deg i kirken fredag, Trond.
– Hvor vil du ha meg?
– Fritt valg, Trond. Christin reserverte visst ingen faste plasser.

En sportsidiots bekjennelser

Publisert av
11

For en rekke år siden søkte jeg en annen jobb. Jeg ble innkalt til intervju, til og med. Vi satt på redaktørens kontor, som lå høyt i bygningen med utsikt over snødekte åser. Et ekte norsk kongerike av snø. Slik er nordmenns vis. Jeg syntes selv intervjuet gikk riktig så bra. Redaktøren og jeg hadde gode meningsutvekslinger om journalistisk mot, om etikk, om arbeidsmoral og vi utvekslet til og med synspunkter på konkurrenter. Men så kom spørsmålet som til syvende og sist måtte komme:
– Jakob, hva er din holdning til sportsstoff?

I enkelte viktige samtaler kommer det vendepunkter. Stoppesteder der alt kan skje. Dette var et slikt stoppested. Dette var det punktet i samtalen der ordflyten kunne ta et bråstopp, eller bare en pust i bakken for deretter å fortsette med samme muntre tone. Jeg bestemte meg for å være aldeles ærlig. Man lyver verken for nåværende eller framtidige arbeidsgivere, så jeg festet blikket på de snøkledte åsene et øyeblikk, samlet meg, og sa det deretter som det var:
– Vet du, jeg er ikke så glad i sport.
Tausheten som fulgte var skingrende. Redaktøren snudde svingstolen etthundreogåtti grader rundt, og kikket ut vinduet. Jeg på min side av den avbrutte samtalen tenkte: Jaja. Dett var dett. Jeg tror det gikk et helt minutt. Redaktøren strøk seg over skjegget, rettet på brillene, svirret stolen tilbake til blikket mitt og sa med ettertrykk:
– Vet du. Det er ikke jeg heller.

Fotnote: Jeg aner ikke hvem som spilte cupfinale i fotball i 2009. Hvis det fortsatt er cupfinale det heter.

Og det er bare to uker siden jeg skjønte hvem Petter Northug er. Jeg har ikke plass til sport i livet mitt. Jeg beklager. Jeg er komplett sportsidiot.

Hovmod

Publisert av
2

De sju dødssyndene, andre del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Saksbehandleren på sosialkontoret setter blyanten mot arket.
– Det var en Alfa Romeo, husker jeg rett?
Sosialklient Vidar E. vrir seg i stolen.
– Ja. Nittifiremodell.
– Og du fikk hvor mye for den, sa du?
– Sekstiåtte tusen.
Saksbehandleren noterer. Det er plastblomster i vinduskarmen, standardinnkjøp til alle kommunale kontorer, rød pellargonia.
– Du har tapt firehundreogførtitre tusen på den bilen, Vidar. Det er mye penger, det.
– Ja. Men den har jo egentlig holdt seg ganske bra.
– Nei, den har ikke det, Vidar. Den har ikke det. Og selv er du sekstimodell. Femti år gammel, Vidar. Og du vant i lotto i 1990, husker jeg rett?
– Ja.
– Hvor mye var det, Vidar?
– Tre millioner.
– Nettopp. Tre millioner. Det var mye penger det, Vidar. Den gangen. En halv million brukte du på å kjøpe en Alfa Romeo 164 med V6-motor. Og automatgir.
– Automatgir, ja.
– Javisst. Automatgir var det, Vidar. Du sa opp jobben din som typograf. Og du har ikke arbeidet siden.
– Ikke siden det, nei.
– Og du har levd på lottogevinsten og avkastning av noen fond. Som du investerte i.
– Investerte litt i, ja.
– Men nå er du blakk. Når ble du egentlig blakk, Vidar?
– To år siden.
– Stemmer. Stemmer. Stemmer. Du har mistet mange pensjonspoenger på den tiden som har gått, Vidar. Hele nittitallet. Hele totusentallet. Og du er femti. Sytten år igjen, så er du minstepensjonist, Vidar.
– Sytten år igjen, ja.
Saksbehandleren spisser blyanten.
– Men da sier vi det. Sekstiåtte tusen fikk du for bilen. Det burde du klare deg med til – hvilken dato har vi nå – skal vi si desember? Jeg setter opp en ny time da. Det betyr altså at jeg avslår å gi deg sosialstøtte nå.
– Avslår, ja.
– Vi sees, Vidar. Husk å fortsette å søke jobber, Vidar. Jeg vet at det er en ledig deltidsstilling på Narvesen. Bare som et tips, Vidar.
– Deltidsstilling, ja. Et tips, ja.