Kyskhet

De sju dydene, siste del av sju selvstendige fabelfortellinger.

En uke senere.
Gressbakken nedenfor kirken har løvetann-blader. Noen av bladene har sprengt i stykker asfaltdekket ved parkeringsplassen der de to mennene står. Og det er ikke engang mai. Mennene svaier, øynene er rødkantede, sorgsprengte. De svarte slipsene deres blåser sidelengs i vårvinden.
– Du lå ikke med henne? Står du her og sier at du ikke lå med henne?
– Ikke det siste året, nei.
– Så hvis verken du eller jeg lå med henne, hvem hadde hun sex med da?
– Vi… Vi kranglet mye om det. Hun pleide å si at hun sparte seg.
– Sparte seg? Dette er helt forrykt. Jeg var gift med henne, men du kjente henne best.
– Nei. Ingen av oss kjente henne, Frank. Under kranglene sa hun at hun hadde mistet lysten på både deg og meg.
– Så hva i helvete sparte hun seg til?
– Vær så snill. Hun er død. Slipp taket i dette nå.
– Ikke faen om jeg slipper taket i det. Hvem sparte hun seg til?
– Nestemann, sa hun.

Kontrapunkt: Dødssynden begjær.

4 tanker om “Kyskhet

  1. Tenkte først at jeg måtte starte på den nederst dyden, men er jo sant som du skriver, teksten står stødig helt alene. Sansen for denne, lo både høyt og godt, snakk om dødelig ironi. Glad jeg fant deg, for etter hva jeg kan se, er bloggen din rene skattekista. En slags steinrøys hvor du kan legge deg nedpå i trygg forvissning om at under hver en stein lurer nok en spennende historie. Hit skal jeg komme oftere og løfte på steiner. 😀

Legg igjen en kommentar