Denne bloggposten handler om å gjenvinne pusten. Du lærer noen enkle håndgrep for å få tilbake et slags analogt liv. Dette er rett og slett noen livsnødvendige råd mot en digital hverdag. Og du kan selv dele dine beste analoge råd.
Det var Marius borte hos NRKbeta som for noen dager siden fortalte hvordan én eneste dings, telefonen, holder orden på et menneskes liv i 2010. Både fascinerende, og dypt skremmende. Jeg har mer enn en gang forsøkt å kjøre et scenario i hodet: Hva om internett bare ble borte? Hvis vi i morgen våknet opp til et analogt samfunn? Etter alt å dømme ville vi ikke kunne betale regninger. I og for seg et mindre problem, ettersom ingen regninger heller kunne blitt sendt ut. TV ville vært historie. I mange kommuner styres vannverket digitalt. Og hvordan skulle du kunne få sagt i fra om feil i vannkrana når telefonselskapenes servere ikke fungerte?
Desto mer betenkelig er det hva vi er nødt til å fylle hodene våre med. En rask opptelling viser at jeg til enhver tid har tjueto brukermanualer i hodet, bruksanvisninger som jeg har lest for å kunne takle en gjennomsnittlig digital dag i livet. Til og med en varmevifte i stua er digital. Vaskemaskinen er digital, den er programmert til å forstå at det er klimakrise i verden og vasker bare det den må. Men for noen måneder siden lot maskindøren seg ikke åpne fordi den digitale hjernen i maskinen led av tvangstanker om at den måtte vaske og vaske og vaske. Å skru av strømmen hjalp ikke. En servicetekniker fakturerte 850 kroner for å snakke den til rette. Jeg priser meg lykkelig, lykkelig over at jeg har en analog bil.
Den digitaliserte hverdagen er vill ferd mot galskap. Med dette tempoet er det ikke lenge igjen før en hel generasjon ikke husker, eller er i stand til, alminnelig analog livsførsel. Her er noen enkle råd til selvhjelp:
Spis en banan. Historien om bananen er fylt av analoge eventyr fra de sju hav. Det var visstnok portugisiske sjøfarere som bragte bananen fra det sørlige Asia til Europa. Bananen er full av vitamin a, som motvirker infeksjoner. Men hjelper ikke mot datavirus. De siste ukene har Facebook-brukere landet rundt fått merke at virusreiret Facebook ikke er så kult likevel, i alle fall ikke når maskinen i verste fall må kasseres på grunn av skadelig programvare forkledt som morsomme lenker, og der antivirusfirmaene står rådløse. Facebook-brukere blir ofte forledet til å tro at de er del av et verdensomspennende demokrati. Men at en godtefabrikant gjeninnfører et varemerke etter press på Facebook er et resultat av gratis markedsanalyse. Notat i margen til gravende journalister: Hvem står bak slike Facebook-grupper, hvem initierer dem? Hvem ler hele veien til banken? Å spise en banan er omtrent tiden det tar å slette en Facebook-profil. Analoge venner har framtiden for seg.
Skriv et brev. Husker du hvordan det var? Du skrev for hånd, tankene hadde ingen hast, det var ingenting som trakk strøm. Hvert eneste hvite ark var en ny mulighet, en ny start, en slutt. Du kunne føle skriften. Du kunne lukte kanten av håndflaten som hadde strøket seg linje for linje nedover arket, en lang tankepause fra brevskriveren førte til at arket fikk en liten buktning et sted fordi svette fra hånden hadde trukket inn i papiret. Noen hadde slikket på et frimerke, kanskje satt det opp-ned, som en kode. Ventetiden var lang: Hvordan blir tankene mine tatt imot? Hva tenker hun selv? Det gikk ikke an å sende sms. Du måtte vente. Frimerkene finnes fortsatt, selv om de i dag er selvklebende. En analog postkasse står ute i vær og vind og bare venter. Du kan til og med installere et analogt spamfilter ved å sette merkelappen «Reklame nei takk» på den. Og det blir respektert, fordi postbudet er analogt.
Les en bok. Det er lov å kjenne seg gammeldags og takke nei til lesebrett. En god bok kan være så skremmende at ethvert dataspill, som dessverre har fått plass på kultursidene i Dagbladets nettutgave – tilgi dem, de aner ikke hva de gjør – fremstår som en dårlig spøk. En god forfatter bruker bare noen få setninger på å ta deg inn i landskap du aldri før har sett, hun får deg til å glemme tid og sted, og du kjenner et vemod som farvel til en venn når du oppdager at bokens siste kapittel rykker nærmere. En analog leseropplevelse trenger ikke opplading. For eksempel Frode Grytten: «Rom ved havet, rom i byen», Samlaget 2007.
Fotnote: Jeg trodde jeg hadde varm kaffe på kjøkkenet. Det viste seg å være feil. Kaffetrakteren versjon 3.2.2 har skrudd seg av.
Denne uken har jeg faktisk allerede gjennomført alle 3 tips! 2 brev har jeg sendt, og de som mottok de ble jo hoppende glad. 1 bok har blitt lest, og jeg har jaggu spist en banan også!
Bra innlegg – og når jeg tenker meg litt om så burde jeg egentlig ikke skrevet svar engang. Det betyr at jeg ikke klarer å være analog nok! hehe…
Ha en fortreffelig kveld, analog eller ei!
Visse ting kommer vi ikke unna. Det samme tilbake, Hege!
Skulle lese analog bok i kveld. Men har blitt fanget her på siden din i stedet. Samme hvor jeg klikker meg inn, blir jeg værende. Du er veldig, veldig god til å skrive. Og ikke så dum heller. Virkelig ikke så dum. Jeg kommer tilbake. Snart. Men nå: den boka…
Southpark har en nydelig episode som tar for seg hva som vil skje om internett forsvinner. Folk drar i store flykningestrømmer vest i landet på leting etter internett, og bor i flykningecamps der alle bare får 1 minutt internett til dagen, det finnes ingen nyheter mer på tv, fordi ingen har internett til å sjekke hva som skjer i verden.
Før vi fikk internett i den nye leiligheten tilbrakte jeg mellom 1 og 2 timer daglig på internettcafe. Hadde aldri lagt merke til hvor mye tid jeg tilbringer på nettet før jeg måtte betale per time. Men samtidig tar det ikke lang tid å vende seg av internett bruk i visse situasjoner(hyttetur, reising).
Fyrer med ved i dag. Kjempeanalogt. Har sagd den, kjørt den hjem, kappa, kløyvd, stabla og bært den inn. Brukte ikke telefonen til noen av delene…
Samme som Dnort når det gjelder veden.Helt manuelt og analogt. Bil 1989-modell med manuelle sveiver til å åpne vinduer, har ikke TV , leser papirbøker og papir-avis, håndskrift blir desverre ikke til brev,men til notater – men regningene betales pr telefon (ikke nett) . Fikk du med deg han fyren som mente at det var helt unødvendig at skolebarn skulle lære å SKRIVE – på PAPIR- FOR HÅND ? Han mente det jaggu alvorlig! Se for deg når nettet går , at det ikke kan videreføres skriftlig dokumentasjon om hva som skjer –fordi ingen kan skrive? Tilbake til kantadoriene rundt bålet !