På leting etter sannheter

Mariatorget, Stockholm, fredag klokken 1826. Sjokkvarmen som Aftonbladet varslet har ikke kommet hit, i alle fall. Det er vårstemning, ja, det er det. Svarttrosten, for ti dager siden ankommet fra vinteropphold i engelske eikeskoger og kontinentale sletter, skvatrer fra tretoppene. Men noen sjokkvarme finnes ikke. Sannheten om sjokkvarmen var at det ble notert 17,3 grader i Målilla i dag. Det er nøyaktig hva det er: 17,3 grader, og ikke noen sjokkvarme. Men Aftonbladet går på med friskt mot og flesker til med nytt sjokk i dag: Fredrik Skavlan kalles Kåte Fredrik i Norge. Det er godt at det finnes nordmenn tilstede som kan reise seg, kremte og si: Aftonbladet, dette er faktisk ikke sant.

Jeg har tidligere skrevet om den desillusjonerte meteorologen. Ok, historien var kanskje ikke helt sann, men den kunne vært det. En temmelig uskyldig historie, men likevel tant og fjas. Noen ganger er det slik med oss som kaller oss journalister (journalist er ingen beskyttet yrkestittel, derfor bruker jeg uttrykket ‘kaller oss’), at vi finner på ting. Noe av det skyldes livlig fantasi, annet skyldes det som på fagspråket kalles slurvete research, og andre ting er rene arbeidsulykker og misforståelser.

En gang var det slik at folk sa til hverandre: «Det har stått i avisen, og da må det være sant», mens de nikket megetsigende til hverandre rundt frokostbordene. Journalister var autoriteter, og selv om vi fant på ting, var det knyttet respekt til yrket (at journalister har lavere troverdighet enn bruktbilselgere er et forholdsvis nytt fenomen). Og sakte, men sikkert begynte vi å misbruke tilliten og makten, historiene våre ble stadig mer spektakulære, vi samlet oss i mystiske presseklubber og vi drakk oss fulle på avstengte etablissementer i Oslo med politikere som hoff, vi avkrevde maktpersoner svar og lette etter motivene deres, mens vi selv låste oss inne i presselosjer, og vi mente at våre motiver og meninger og hensikter ikke hadde noe i offentligheten å gjøre, vi var de objektive, de uangripelige, vi var den fjerde statsmakten og samfunnets vaktbikkjer og skål for den frie pressen og partitilhørigheten min får du aldri. Det begynner å føles lenge siden publikum trodde på dette.

I et land vi samarbeider med, men ikke liker å sammenligne oss med, Russland, blir journalistikken utøvd under en hel del andre vilkår. Kolleger har vært nødt til å forlate yrket, og også flytte, etter guvernørbytter og presidentskifter. På pressekonferanser få mil fra norskegrensen får utvalgte journalister utdelt lapper med spørsmål som skal stilles til makthaverne. Våre kolleger der borte har verken tid eller lyst til å lage tøyseoppslag om tv-verter eller sjokkvarme. De har nok med å klamre seg fast i jakten på sannheten.

Ingen sjokkvarme her, altså. Vi får håpe det blir likar i morra.

3 tanker om “På leting etter sannheter

  1. Slik jeg har skjønt det, jakter pressen på sensasjonsopplag og bruker halvsannheter for å få flere lesere. Og jeg regner med at tidspress og lite ressurser kan forklare hvertfall en del av hvorfor journalister gjør dårlig research. Så det koker altså ned til jakt på mer profitt gjennom høyere inntekter og laver utgifter. Og hva blir resultatet? Stadig færre gidder å kjøpe aviser og se nyheter. Jeg er selv blandt dem. Det er så utrolig mye dårlig journalistikk/tematikk, så utrolig kjedelige oppslag at jeg gidder ikke mer. Enda jeg egentlig er interessert i både politikk og samfunn.
    Store deler av pressen har havnet i en ond sirkel. Det har forsåvidt jeg også. Ting går meg hus forbi. Sånn som det med sommertiden, som jeg akkurat oppdaget ble innført i går natt. Men jeg har egentlig levd fint med vintertid i hele dag. Så kanskje det ikke er så viktig å henge med?

  2. Dnort: Vi har få valg der.
    Gunhild: Nå er vi der vi trodde vi skulle komme for noen år siden: Det er ikke nødvendig å skru på tv´n klokken 19 for å få verdens viktigste saker inn i stua. Og jeg forstår godt at du har mistet interessen.

Legg igjen en kommentar til Gunhild Avbryt svar