En høygravid iransk kvinne må ut av Norge, til tross for at hun risikerer dødsstraff. Iranske myndigheter definerer handlinger hun har gjort som utroskap og kan etter gjeldende lov straffe henne. Hva svarer man ja på i Norge når man gifter seg innenfor lovregulerte vigselsseremonier? La oss se på tekstene:

Den som gifter seg hos sorenskriveren skal forstå, og svare ja på, følgende standardtekst:
«Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag.»

Gifter du deg kirkelig, lover du også troskap:
«Liturgen: Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?
Brudgommen: Ja.
Liturgen: Likeså spør jeg deg, (brudens fulle navn uten tittel): Vil du ha (brudgommens fulle navn uten tittel), som står ved din side, til din ektefelle?
Bruden: Ja.
Liturgen: Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere?
Bruden: Ja.»

Ved ekteskapsinngåelse svarer du altså ja på statlig godkjent offentlig avtaleverk, med vitner tilstede. Burde det være forbundet med straffansvar her til lands å bryte slike løfter? Eller er det umenneskelig å kreve av oss at vi skal mene det vi sier når vi står for sorenskriver eller prest? Ekteskapet: Lek eller alvor?