Vidvinklet

Paris, ulike kvarter, tirsdag i den stille uken. Jeg har lagt igjen trehundremillimeters-linsa hjemme. Enten med vilje, ubevisst eller som en ren forglemmelse, jeg er ikke sikker selv. Én eneste linse følger med i kofferten, så jeg bestemte meg like godt i dag for å bruke én brennvidde på zoomen, også, bare for å kjøre med stil. Atten millimeter er ikke egentlig ekte vidvinkel, men det er nok til å se de store linjene.

De skal etter all sannsynlighet ikke på påskefjellet, ungene som vandrer på skoletur gjennom regnvåte gater. Det er fortsatt ikke påskeferie her. Barn trenger faste rammer og trygge hender, sies det fra belest hold hjemme. Og da blir det påskefjellet for åttende år på rad, og slik skapes tradisjoner, og slekt skal følge slekters gang. I en tidligere bloggpost var leserne enige med meg i at det fortsatt finnes ting vi samles om, og fjellvettmusikken er definitivt noe som skaper samklang. Alle skal med. Og trehundremillimeter’n ligger hjemme og jeg blir nødt til å se litt annerledes på tingene.

Det er stordemonstrasjon lengre ned i gatene. Byens anestesi-sykepleiere sier at nok er nok: Utdannelse gir ikke uttelling, og åpenbart har de fått tillatelse til å sperre Quai Voltaire for all trafikk noen minutter, for det utkommanderte ordenspolitiet med skjold holder bare trafikken på avstand og sørger for at demonstrantene bøyer av på rett sted. Det er hovedoppgjør hjemme, og også denne våren og sommeren blir det god, gammeldags streik et eller flere steder, og det er ikke klima for å si at streik er gammeldags, for alle skal med og skam på den som ikke solidaritetens skål vil drikke. Burde jeg savne trehundremillimeters-linsa, den får meg tross alt til å se trangere på ting?

Kjæresten drar på rommet for å jobbe, jeg fortsetter gatelangs med et forfriskende regnvær som følge langs boulevardene, fjorårets løv er borte, det finnes ikke spor av den kvelende varme august fra i fjor. Nei, jeg savner ikke trehundremillimeter’n, ikke påskefjellet, heller. Det er behagelig å bære lett. Det er ikke alt som skal med. På metrolinje 12 kommer to artigkarer ombord på Pigalle, bærende på forsterker, trompet og trombone. I løpet av få sekunder har de dratt igang «When you’re smiling», det er utrolig nok plass til et helt tromboneuttrekk på den trange vogna, det er stinn brakke, og når jeg går av på Saint-Georges er første vers allerede ferdigspilt. Alle var med. Trehundre millimeter tunnelsyn ligger igjen hjemme. Jeg savner det ikke.

2 tanker om “Vidvinklet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *