Døden kommer ikke overraskende

Kirkegården Père Lachaise, i går skjærtorsdag. Gravlunden var Napoléon Bonapartes idé. Selvsagt. Og i de drøye to århundrene som har gått siden 1804 har området blitt et absurd og vulgært festfyrverkeri for døden.

De tre hundre tusen menneskene som ligger gravlagt her, i en eller annen form, kom fra ulike samfunnslag, stender, av ulik herkomst og forlot livet med høyst ulik livsgjerning bak seg. Det sies at framfor døden er vi alle like. På Père Lachaise blir det demonstrert for alle som vil se at slik er det ikke. Å pynte seg med døden ble en motesak, og gravlunden bærer på vitnesbyrdene om menn og kvinner som må ha brukt årtier av sine liv på å planlegge døden og sitt ettermæle.

Her er ikke bare gravstener. Her er reist statuer, små gravkapeller og templer. Familier må ha avsatt hele formuer til monumentene. Noen av gravstenene er prydet med ferske, avskårne blomster, til tross for at sistemann i slektsrekkene ble senket i jorden på slutten av 1800-tallet. Andre gravplasser er frostsprengte og glemt for lengst. Kirkegården er mest kjent for alle sine berømtheter: Geniene og tenkerne, matematikerne og filosofene, kunstnerne og de annerledestenkende. Men mest av alt: Menneskets gigantomani også inn i dødsriket, der et enkelt trekors aldri var godt eller verdig nok.

Ettermiddagssolen går ned over Père Lachaise, og det er bare til ære for oss levende. Så får de døde styre med sitt. Vi vandrer rundt på Père Lachaise og ser hvor pompøst mennesket kan velge å fremstille seg selv like inn i døden. Noen. Ikke alle.

Hun ligger i en svak helling, inntil en av de brostensbelagte gangveiene. Graven er enkel, blank og renskåret. Hun er gravlagt på samme sted som sin far Louis Alphonse Gassion, samt sin siste ektemann Theophanis Lamboukas. Den moderne vestlige verdens store stemme ligger stille og lavt i sørøst-hellingen. Hun gjorde det hun kom for i livet: Å leve. Så får resten være opp til andre makter. Gravstenen bærer en meget enkel inskripsjon, som er aller siste verselinje i «Hymne á l’amour.» Det er ikke noe pompøst over det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *