Grønne fingre

Trettitre år gamle Urban Blazer sitter i saksen, og det har han gjort ganske lenge. Men han har ikke merket det før nå: Den sløve hagesaksen stikker ham i baken der han sitter på den nylig isbefridde plenen under den stekende ettermiddagssolen i Langesund med en kopp halvvarm kaffe.

Urban Blazer lurer på hva som er forskjellen mellom halvvarm kaffe og halvkald kaffe. Han lurer på om dette forberedende hagearbeidet er bortkastet tid, både fordi det er meldt regn, og også fordi han ikke vet om han elsker Klara Krystoffersen, som snart skal bli Klara Blazer. Nærmere bestemt neste uke. Regnet er meldt allerede torsdag denne uken.

Det var en gang i Urban Blazers liv da alt var som før. Nå er alt slik det er. Det var ikke han som fridde, men det var han som hørte seg selv svare ja. Frieriet var over på sekunder, de hadde sittet på en benk ved et svaberg ved en vei ved en rydning ved en brygge, og ettermiddagssolen kastet dovne speilbilder i oljen fra «Full City» mens hun lente seg over mot ham og spurte om han ville. Han så en makrellterne med oljesøl fra halsen og ned, baksende, etterlatt av flokken, ute av stand til å fly, og svarte ja.

Den forberedende samtalen med presten skremte ham. Det var ikke rom for tvil, hadde presten mer enn antydet. Dette er ikke tiden for å tvile, Urban, du er her på prestekontoret fordi du er sikker i din sak, sikker på deg selv, trygg på at det er Klara som skal følge deg alle dager inntil det unevnelige skiller dere ad, det er ikke lov å tvile, Urban. Og Urban satt der, med presten som har svart belte i føling og embedseksamen i rett og galt, og han følte et press, et press ikke ulikt presset man kan føle på toalettet på Gardermoen, rett ved bagasjebåndene: En gang Urban hadde kommet inn der, hadde alle de fire pissoarene vært opptatt, og det var lang kø. Men de fire som stod ved pissoarene fikk det ikke til, for noen ganger greier man ikke pisse når det er et press. Det var helt stille inne på toalettet, for alle visste, og ingen sa noe, og til slutt greide en mann med treningsbukse å presse ut en stråle, og da letnet det for de tre andre også, og det ble bevegelse i køen. Noen ganger er det slik.

Men presten sier at man skal elske på én spesiell måte, og Urban elsker på flere. Han elsker Klara i rykk og napp, men han går ikke opp i en høyere treenighet, og det er det presten har tenkt å si i kirken om en uke.

Alle sier til Urban at han skal slutte å tvile. I alle fall alle som Urban velger å dele tvilen med. Men selv dét har han begynt å tvile på. Han strekker seg etter saksen og klipper videre på rosenbusken, denne rosetypen som markedsføres med at den tåler selv snørike vintre.

9 tanker om “Grønne fingre

  1. Noen ganger kan jeg bare komme inn på denne bloggen og forsvinne i en egen liten verden en stund. Fantastisk!
    Eller for å si det på en annen måte; bra skrevet. Både dette og alle de andre små historiene man kan finne i arkivet 🙂

  2. Lenge siden jeg har vært innom bloggen din nå…. Men jeg liker tekstene dine fantastisk godt. Du rekker å si så mye på kort tid.

    Når jeg dumper innom her vet jeg hva jeg finner; Litt leselykke 🙂

  3. Hilde, det er fint å høre. Jeg har det til tider slik selv med bøker og filmer.
    Kari og Alt godt: Ja, det er et fenomen som er beskrevet blant oss menn gjennom flere tiår.
    Dnort: Erfaring tilsier det, ja… Det med treenigheten.
    Grete: Og god helg til deg og dine!

  4. Du skriver så vakkert!

    Hvordan vet man egentlig at man elsker noen, ble det spurt i en film jeg så. «Man tenker på dem hele tiden, vil være med dem», var svaret… (fritt etter hukommelsen). Jeg tror kanskje det er vanskelig å elske noen absolutt hele tida?

  5. Kan man bestemme seg for å elske eller ikke elske? Eller er det noe man bare må flyte med i? Den underligste måten å slå opp på er å si: «Jeg skulle ønske at jeg elsket deg, men…» eller «Alt hadde vært så mye enklere om jeg ikke elsket deg, men…» Begge deler er den mest corny logikken under et brudd. Det enkleste er vel å si det som det er: «Nei, jeg elsker deg ikke, heldigvis.» Takk, forresten.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar