Oslo/Trondheim/Tromsø, litt om hverandre, mandag den 19.04.

Kvinnen på tv-skjermen himler med øynene, og det kommer tårer. Hun er sint, fotografen henger på og henger på, slik en god tabloid tv-fotograf skal gjøre når tårene kommer. Hun sier indignert:
– Tenk at menneskeheten ikke har kommet lengre enn dette, at vi lar oss stanse av et vulkanutbrudd, at vi ikke har systemer til å takle dette.

På NSBs billettkontor på Oslo S drister jeg meg til å spørre en senior-medarbeider om hvorfor Komfort-vogna på vei til Trondheim er tom. Han setter opp et statlig, lenge innøvd overbærende smil, møysommelig opparbeidet gjennom flere tiårs statlig trygghet bak skranken:
– Hahaha. De fleste ligger og sover når de tar nattog, vettu. Komfortvogner er stengt om natta, vettu.
– Har det kommet inn noen avbestillinger på sovekupé? spør jeg, i et håp om å få strekke beina ut på vei nordover.
– Hahaha. Avbestillinger, sierru? Skal si deg en ting, kammerat. Tusenvis av fly står på bakken, serru. Du får ta det du får, vettu. Varre no mer?
Her skulle det ha kommet en journalistisk tilnærming til hvorfor NSB må si nei til hundrevis av reisende hver time, mens de kjører med tomme komfortvogner på langdistanserutene, jeg skulle ha spurt den snart pensjonerte billettselgeren fra NSB om hva han tenker om slitne barn, som har vært på reise i dagesvis, men som kunne fått plass i en fredelig togkupé. Jeg forsømte min plikt, jeg så i blikket til NSB-mannen at han lengtet til den dagen han kunne stenge billettluka for godt, pakke uniformen og slippe å se kundene sine mer. For det er jo det vi egentlig er. Kunder. Men for ham er vulkanutbruddet bare noe hælvetes merarbeid, noe som medfører jævla dumme spørsmål om komfortvogner fra masekråker i en stadig voksende kø. Komfortvogner! Vi har da regler i Staten!

Da ble det sittevogn og en halvvarm pølse i restaurantvogna rett ved Hamar. Hamar? Tenk at vi ikke har kommet lengre.