Askefast the movie

På et radiointervju i går fortalte en nylig askeløslatt passasjer om hvordan det føles å ta buss fra Athen til Oslo. Det var sent tirsdag kveld, og han hadde en bestemt følelse av at bussen befant seg ved Budapest. Forøvrig var han og de øvrige busspassasjerene ikke spesielt muntre, for å si det forsiktig.

Men vi følger ordre. Derfor blir det ikke opprør på den bussen. Kjæresten sier noen ganger til meg at svenskene er som Nordens japanere: velordnet i flokk og følge. Vi venter på vår tur i køen. Jeg tror nordmenn også er slik. Det er vår folkesjel presset inn på langs: snik ikke i køen, vent på tur, trekk kølapp, ta det du får og takk pent. Gå ikke på rødt, risengrynsgrøt hører lørdager til, og skam på den som klager til kokken. Bussjåfører har uniform, og er det noe vi har respekt for, så er det uniformer. De er skrekkinngytende.

Dette måleravlesningskortet fant jeg flatklemt og gjenglemt nederst i sikringsskapet. Det har ligget der i snart 37 år og representerer den mer maniske delen av vår trang til å følge ordre. Det står nemlig uttrykkelig på baksiden av kortet: «Obs, dette kort skal oppbevares ved måleren.» Det har ikke kommet kontrabeskjed på denne ordren. Dermed har kortet blitt liggende der, tvers gjennom den kalde krigen, gjennom ulike regjeringer og konjunkturer, kortet har ligget der mens Bobbysocks vant Grand Prix og gjennom vulkanutbrudd og sultkatastrofer og svart hav, og det har sett huseiere komme og gå, men like samvittighetsfullt utfylt hvert halvår. Hva fanden er det med oss? Jo, svaret ligger i frykten for autoritetene. Man kan aldri vite når en eller annen kraftlagsinspektør i uniform skal komme på døren, og spørre etter halvårstallene for 1976. Da kan de stå der i døren, svar skyldige, de som gav blaffen i å ta vare på målerkortet! Den oppvakte vil reise seg og spørre: Har det noensinne kommet noen kraftlagsinspektør og spurt etter halvårstallene? Nei. Men man kan aldri vite. Sees best i fullskjerm og med headset:

8 tanker om “Askefast the movie

  1. Nå ble jeg litt ettertenksom, kjenner jeg. Jo, jeg føler nok absolutt at jeg passer inn i beskrivelsen din av nordmenn som hører på autoriteter. Men et slikt kort har jeg altså ikke liggende i sikringsskapet mitt. Oh skrekk!

  2. Det er ikke så merkelig at vi gjør det. Jeg tror ikke på anarki, jeg tror på lederskap. Men grensen går et sted. Og grensen går på å gjøre slik man lærte på syttitallet. Det er mye bra man kan si om syttitallet, men det er sannelig også vranglærens tiår: Nei, hvite flekker på neglene skyldes ikke kalkmangel. Nei, man får ikke mark i magen av å spise snø. Nei, det er ikke slik at økt oljeproduksjon er det beste for landet og verden.

  3. Men du har ikke helt rett, for det siste halvåret har folk begynt å presse sånn ved dørene til tbanen at det nå er satt i gang en kampanje for å få oss til å ta oss sammen. Visstnok er det ingen andre tunellbanebyer som har samme problem.

  4. Jeg gikk på barneskolen på siste halvdel av 70-tallet. Der lærte jeg «barneskolefakta» om Norge og verden forøvrig. Alle som har vært så heldig å bli gammel nok, vet at det man lærer på barneskolen har store mangler. Og en del av lærdommen kan til og med vise seg å være feil, på sikt.
    Samtidig har jeg deltatt i «livets skole» fra dag en og er ennå (heldigvis) ikke ferdig. Og jeg ser derfor ingen grunn til å kritisere noen spesielle tiår og det som ble oppfattet som «sant» da. Sannhetene endrer seg hele tida. Om man i det hele tatt gidder å forholde seg til dem.

  5. Finfin video!
    Og sangen var ett hyggelig nytt bekjentskap.

    Og du, her om dagen kom de faktisk på 25årskontroll fra El-verket, alt var på stell i skapet vårt gitt. Var tom kontrolløren som hadde montert skapet som en av svenneoppgavene sine, så da ble det mye nostalgi:-)

  6. Haha, vi måtte ta buss i 33 timer fra Budapest til Hamar! Vi var der på skoletur, 170 stk. Det var kaos, og det var kos!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *