Lydmur

— Det er pappas votter. Du kan ikke ta dem. Det er ikke lov.

Ordene hennes smeller kort og konstaterende gjennom den fortettede vinterluften i parken. Husken står i ro, hun har plantet føttene i bakken. Hun holder rundt taufestene med begge hender, og øynene hennes er ikke uvennlige, bare overbærende og konstaterende:
— Man kan ikke ta ting fra folk. Du bare tar ting fra folk.

Det er det første hun noen gang har sagt til ham, og han føler seg skamfull fordi han nettopp ble irritert. Fem ukers taushet. Og så dette. Irritasjonen glir fort over, det er ikke det. Men skamfølelsen blir sittende.
— Mammaen din sa at jeg fikk låne dem, skjønner du.
— Men det kan ikke mamma bare bestemme.

Neivel. Men de siste dagene har han lenge tenkt på å si det akkurat som det er, som at ’nå skal du høre her, jenta mi, pappaen din kommer aldri mer tilbake’, eller hva med ’nå er jeg lei av tausheten din’, og kanskje til og med ’jeg vet at jeg ikke er pappaen din, men dette er så nært du kommer’. Akkurat slik kunne han ha sagt det. Men hun er sju år, og hun har rett. Man kan ikke bare ta ting. Så han tilbyr henne vottene med et nikk:
— Se her. De er varme. Og det er pappaen din sine. Kom, ta dem, så kan jeg ta vare på dine til vi kommer hjem.

Han har tatt av seg vottene og lagt dem på benken. Hun gjør ikke tegn til å ta imot forhandlingstilbudet. Det er i ferd med å komme et væromslag, luften blir gråere av eksosen som legger seg langs rekkene av innkjørsler til motorveien. Han tenker at de bør dra hjem før ettermiddagsrushet tar all friskluft. Og han tenker at han ikke orker flere uker med taushet. Det er nå de bør ha noe å prate om.

De første tre månedene hadde han ikke fått lov til å se henne. Eller for den saks skyld bli sett. Stjålne kafébesøk, korte og lavmælte ordvekslinger med barnevakten hennes i entréen ved midnatt, lydløs sex på badegulvet, mobilen på lydløs vibrasjon klokken fem på morgenkvisten, ’hun våkner ved halvseks-tiden og da vil jeg at du skal være ute av huset’, lydløst ut ytterdøren. Alltid – og alt – lydløst.

Inntil for fem uker siden. Bruddet med taushetsplikten, ’nå er jeg klar, i morgen tidlig presenterer jeg deg for henne, føl deg privilegert, du trenger ikke dra hjem i natt’. Det mistroiske, trøtte blikket over yoghurt-begeret ved frokostbordet da han smilte et svett ’hei, jeg heter Kristian, fint å få møte deg, Berit’. Ny taushet, denne gang fra annet hold. Og nå ligger altså taushetens mor i sengen hjemme og kan sove lenge, mens han sitter på benken i parken med et forklaringsproblem, en skakkjørt dialog og votter som har tilhørt et annet liv.

— Vottene er stygge på deg. Du har egne votter hjemme. Svaret hans kommer uten nøling, kort og uten rom for tolkning:
— Berit, nå drar vi hjem. Han plukker vottene opp fra benken, holder dem i venstre hånd og strekker fram den høyre:
— Kom igjen.

Hun avviser ham med illrødt og taust ansikt. Et stummende mørkt og ordløst raseri går taktfast bak ham på vei ut av parken. Ingenting tydet på at de kom dit sammen, og ingenting tyder på at de drar i tospann.

Det finnes skamfylte øyeblikk der han glir inn i vage fantasier om ukompliserte forhold. Avklarte dialoger. Han konsentrerer seg om ikke å gå for fort fram, formulerer en rasende sms i hodet, korte setninger om ansvar, for mye ansvar, om pause og pust, det er så vidt han ikke går over på rødt lys. Bak ham blir stampingen i snøen hardere. En knirkende vokal stiger i høyde, han rekker ikke å snu seg, et rykk i venstre hånd, vokalen stiger til hul gråt, hun har tatt vottene fra ham og kastet dem rett ut i veibanen, de fester seg øyeblikkelig i kjettingene på en trailer og er borte. Hun ser i bakken. Gråten hennes er så stille og hikstende at noe skjer på instinkt i ham, han setter seg ned på kne, en snørrstripe legger seg seigt over frakkekragen hans, hvordan kom hun så nært ham? Men hun må stå så nært, eller kanskje det er motsatt, at han står nært henne, for ellers ville det ikke vært mulig å høre hva hun sier gjennom innpustene på gråtetoktene.
— Du har dine egne votter hjemme. Du har egne votter.

De går over gangfeltet sammen, for lyset har skiftet til grønn mann.

26 tanker om “Lydmur

  1. Irene:
    Jeg vet ikke. Men det finnes en gjenglemt karusell nedenfor gangstien på vei hjem. Den skulle egentlig vært demontert og pakket vekk for vinteren, men av en eller annen grunn står den der fortsatt. De enkle trehestene kneiser fastfrosset på fundamentet, og noen ettermiddager sitter det ei lita jente og en mann på hver sin hest. Forbipasserende sier at de leker sammen, og at de ler mye.
    Rebecca: Prinsesse Lea har skrevet et blogginnlegg det suser av: http://prinsesselea.blogspot.com/2010/03/den-som-gir-seg-er-en-dritt.html

  2. Man skal vel ikke ta for lett på at ting har symbolverdi. Selv om de er små kan de ha stor betydning for noen andre.
    Ellers har steforeldre både rettigheter og plikter. Så lenge de og foreldrene kan bli enige om det. Alt som er uavklart blir uavklart og umulig, inntil noen har sørget for at det ikke lenger er det…

  3. Det var veldig vanskelig – jeg skjønte at det var det beste for barnet, å ikke være nødt til å forholde seg til x antall kvinnemennesker.
    Men jeg var jo MEG, jeg hadde jo tenkt å være sammen med HAM for resten av livet. Og da å bli holdt unna prinsessen i uke etter uke, var som å hver dag få servert: jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg skal være sammen med deg, så du kan ikke få møte henne.
    Når vi endelig ble presentert for hverandre var gullungen blitt fire, og hun var rasende på meg fordi hun ikke fikk sitte fremme i bilen, slik hun pleide. Jeg følte meg som et monster som ‘sto på krava’ og krevde min rett. Ungen måtte sitte bak, til hennes, og farens innbiller jeg meg, store ergrelse. Jeg var veldig ung selv – man er det som tjueåringer…
    Det ble dessverre aldri noe fortrolig forhold mellom meg og henne, vi er venner, ja; respekterer hverandre, ja; klemmer hverandre når vi møtes, ja, men selv nå, etter bortimot tjue år, så er vi aldri blitt riktig fortrolige med hverandre.
    Jeg tillegger det den opphøyelsen hun fikk i forhold til meg i starten av forholdet mellom meg og HAM.
    Jeg klandrer ham altså direkte – men jeg vet jo ikke om det er riktig resonnert, det kan jo hende at jeg og barnet aldri ville ha funnet hverandre, uansett hvordan han hadde valgt å gå frem…

  4. Ordene setter seg fast mellom skulderbladene mine.
    Barnet.
    Sorgen.
    Tillit er en gave. Aldri noe som kan eller skal forventes.
    Ordene treffer et smertepunkt. Litt ukjent og allikevel dypt kjent, men aldri uttalt.
    Godt skrevet!

  5. Dnort: Ja, lovverket er endret, men det finnes smutthull for den som vil ha bakveier.
    Gunhild: Takk for gode ord.
    secret approach: Dette var en sterk historie. Jeg håper det går dere godt.
    Maryathome: Takk skal du ha selv.

  6. Når den voksne greier å stå fast hos seg selv, kan votter være votter og avvisning være roten til alt godt…. Kunsten er å ikke falle for fristelsen for å gå ned til samme nivå.
    Avvisning betyr jo bare at den som avviser har det vondest, og at et sterkt menneske kan bli en god venn. Til slutt.
    Rettigheter kan bli resultatet av å bry seg. Jeg vet. Men det er ikke lett. Ikke lett i det hele tatt.
    Syns du beskriver det så sårt og….. kjent og klokt!
    Ønsker deg varme gode vårdager.

  7. Åh, det er så mye jeg skulle ha sagt! Så vakkert og nært og sårt du fanger denne spenningen mellom de to.
    Alt jeg ikke visste at jeg kom til å føle da jeg gikk inn i et forhold med en mann som hadde barn fra før. At jeg ikke bare ble sammen med ham var jeg klar over og forventet. Flokken med andre mennesker jeg fikk å forholde meg til i samme slengen hadde jeg egentlig ikke følt så mye på før. Den eneste i bursdagsselskapet som ikke har noe slektsskap til noen av de som er der.
    Barnet som protesterer over at noen andre tar plassen i forsetet ja…

    Jeg savner flere tekster og erfaringer om det å være steforeldre. Ikke fordi det er så grusomt, for det er som regel kjempebra. Men det virker som om det fortsatt er litt tabu? Vi kan jo ikke sin noe som kan tolkes negativt i forhold til andres barn, uansett hvor berettiget kritikken er (selv om det f.eks. er kritikk mot en av foreldrenes oppførsel) så blir det feil.

    Steforeldre har som regel svært lite de skulle ha sagt. Mange får til og med høre at om de ikke kommer overens med barnet er det på hodet ut av forholdet. Hva gjør dette med relasjonen mellom steforeldre og barn?

  8. Steforeldre har noe de skulle ha sagt, de også. Absolutt! Jeg er selv skilsmissebarn, og hadde ikke min stemor vært så inni h… sta, den gangen da, hadde jeg styrt hele sjappa, til jeg klarte å jage henne på dør. Sjalu? Ja, veldig! Lærte jeg meg å elske henne? Ja.

    Nå har mine barn det på samme måten. Gradvis tilvenning fikk de. Imponerende hvor tidlig den mannen er på kaffebesøk, syntes de.

    Han er her, og her blir han. Dere har bare med å innrette dere etter hva han sier, og godta at han er her. Hardt? Mulig. Men sånn har jeg gjort det. Fordi det hjalp på meg.

  9. Tror nok det først og fremst er lite samvær og korte samvær som er hovedproblemet. Bare de færreste som er så til de grader sosialt intelligent at de klarer å etablere noe varig og godt forhold til et barn i løpet av en serie helger med 14 dagers mellomrom.

  10. Barn og steforeldre kan absolutt ikke like hverandre og da har man et problem! Jeg tror det ikke taes helt seriøst enda. For meg som har vært på barnets side, har jeg fått høre at dette bare er typisk stemor-stedatter problematikk og at jeg vil lære å like henne med tiden. Niks, ikke tilfelle. Om hun liker meg? Nja, da er hun flink til å skjule det.

  11. Det er tabu å leve, skal jeg fortelle deg, mannen. Virkelig leve.

    Jeg tror det har mer med sjalusi enn å ikke like, å gjøre. Sjalusi kan man gjøre noe med. Jeg holdt et sant lite helvete for min stemor, helt til min far sa til meg: «Må jeg velge mellom dere to, velger jeg deg.» Det holdt å høre det. Da visste jeg at jeg var «vinneren», om jeg kan si det sånn. Så da beholdt vi henne 😉

  12. Det er ikke så enkelt hos oss, men jeg TROR de fleste har det så enkelt som Gneis beskriver. Og det er nettopp det som irriterer meg litt og som jeg tror har noe med tabuet å gjøre, de fleste mener at det bare handler om sjalusi, mens noen ganger kan det faktisk være mer enn det. Men, jaja, den diskusjonen trenger vi ikke ta her 🙂

  13. Dette vekket en hel masse følelser i meg, både som skilsmissebarn og som mamma til en liten jente som er i ferd med å få en stefar. Det er sårt, vanskelig irrasjonelt og så uendelig sårbart å være barn i en slik situasjon, og å finne sin rolle som steforelder kan pokkern meg heller ikke være lett. Samtidig ligger det muligheter for mye fint i en slik relasjon, men det er defintivt en av de situasjonene hvor en ønsker at livet kom med brukermanual. Hvis A feiler, sjekk B og forsøk evt D.

    Nok en gang har du beskrevet fortettede situasjoner på en måte som kryper under huden min. Jeg tørker et par tårer og er glad for at du skriver.

  14. Enkelt har jeg ikke sagt at det var – eller er, Salander. Men det er mulig.

    Det vil alltid være noen vi overhodet ikke liker. Man kan ikke tvinges til å like alle. Men man kan lære seg å godta. Verden blir en helt annen om man setter til side den «liker ikke» delen.

    Jeg ble misbrukt av min stefar. Men jeg var alikevel glad i han. På mitt vis. Det betyr ikke at jeg likte han. Eller at jeg mener det han gjorde var greit.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar