Oslo, tirsdag 27. april 2010, lunsjtid.

Solen setter skrått lys på Akershus festning. De siste dagene av april er løfterike. Hun ser ham stå tilforlatelig på skrå bak en av de medfølgende norske politibilene. Mens statsministeren, presidenten og konene hilser tar hun mot til seg, går to skritt mot venstre og står tett ved ham.
– Jeg tror bestemt at De heter Gregorij og er fra FSB, sier hun og kjenner at han bruker den samme parfymen som han brukte i Genève. Han betrakter henne med sidesynet:
– Carolyne, for en overraskelse. Takk for sist. FSB har ærend her, det har ikke CIA.
– Jasså. Jeg trodde De var vel vant med våre linjer? Men De er selv ikke invitert inn til protokollsignering?
– Nei, som De vet er fotfolket alltid på god avstand.
– Men det blir en oppfølging? spør hun mens en hårlokk streifer frakkekragen hans i et vindkast.
– Ja, som De vet er det mye å gjøre nå. Og De selv? Når skjønte Deres avdeling at det gikk mot en avtale?
Hun stryker håret på plass mens kongen, dronningen og kronprinsen stiger inn til lunsj:
– Men det er jo statshemmeligheter, Gregorij.
– Beklager. Det var taktløst av meg, smiler han og fortsetter:
– Det sies at dere amerikanere har interesse av denne avtalen.
– Hvordan vet De det?
– Men det er jo statshemmeligheter, Carolyne, smiler han og setter solbrillene parodisk på nesen:
– Siden verken De eller jeg er invitert til lunsj med våre oppdragsgivere, hva sier De til en burger på Aker brygge?
– Som en uoffisiell feiring?
– Høyst uoffisiell, frue. Jeg registrerer forøvrig at De har byttet parfyme.