Det er meg en gåte

Jeg står og ser på dem, og erkjenner at de har en hemmelighet jeg gjerne skulle fravristet dem: Hvordan gjør de det?

Dette kan i løpet av høsten bli deler av en treretters middag: Tomatplante-spirene bøyer seg opp langs den fuktige torvbriketten og møter en stadig skarpere maisol. Alt som skal til er jord, vann og lys, det er signalet til liv der inne de i tørre cellekjernene. En eller annen, eller et eller annet, har programmert dem for (gud vet hvor) mange millioner år siden til at dette er klarsignalet: jord, vann og lys. Noen måneder senere er dette tomater som ligger på en kjøkkenbenk en lørdag ettermiddag.

Når jeg googler «hvorfor spirer frø?» forstår ikke Google hva jeg mener, omformulerer spørsmålet mitt til «hvordan man spirer frø» og sender meg til barnehagers hjemmesider og til Norsk Cannabisforum, den norske interesseorganisasjonen for hasj. På Wikipedia står det bare en kort redegjørelse for hva et frø er.

Men det er ikke nok for meg. Jeg vil vite hva livets under egentlig er.

14 tanker om “Det er meg en gåte

  1. Som du vet; det holder at noen celler blir pirret… noen av cellene i kimen i frøet reagerer kjemisk på varmen, fuktigheten og etterhvert lyset, de rører på seg, tøyer seg og umerkelig sier det pling og planten får hodet over jorda og kan puste selv (fotosyntesen etc.).. Artig, men ikke særlig vanskeligere enn å få en forbrenningsmotor til å starte ? Du vet at på hjertet sitter det en klynge av startceller; sinusknuten ? Tikk-takk. Der ble det liv gitt. 🙂

  2. Gunhild: Jeg undrer meg over så mye. og apropos det:
    rosa: Javisst, jeg skjønner det. Tankekorset er jo bare at forbrenningsmotoren er det noen som har laget… Et frø skal vi liksom bare akseptere er et resultat av tilfeldigheter.

  3. Neinei, vel, ja, ikke et resultat av én tilfeldighet, men av mange, mange, mange i løpet av all den tida.. Cellene tilpasser seg, populasjonene erfarer. Det intelligente liv er kjemi.. Jeg er bittelitt «misunnelig» på dyr som dør på jordoverflata og får muligheten til å gå direkte inn i kretsløpet og kanskje få bidra med molekyler som avgjør spiring av frø. 🙂 (Vi andre blir vel i beste fall miljøavfall i form av avrenning til nærmeste vassdrag. :D). Sjekk fotosyntesen som avhenger av elektroner. Men jeg er enig i at det handler om å akseptere – og det enten man tror på én livmaker eller ikke.

  4. Jasså du. Hva med at frøet spirer fordi det VIL? At det har en egen vilje til liv. Når vi og natur/kulturlige omgivelser tilsetter vann, luft, så har frøet kanskje fremdeles et valg om det vil spire? De fleste frø velger å prøve, akkurat som at de fleste mennesker velger å prøve å leve. Men kanskje noen velger å forbli nede i mørket? Og hva innebærer i så fall det? Har tomatplanten din ikke bare vilje, men også følelser? Liker den deg? Har du tenkt på det?

  5. Jo, nå begynner vi å snakke business. Det der var interessante teorier. På et nysådd brett med torvbriketter er det alltid et og annet frø som aldri kommer opp. Slik er det naturligvis også denne gangen. Det er gjort – mer og mindre omstridte – forsøk med planters reaksjoner på omverdenen, blant annet på musikk. At planter vokser bedre når man snakker til dem, viste seg å ha en naturlig forklaring: Når vi snakker, puster vi ut CO2, som vi jo nå vet at planter lever av. Men forsøk med å spille musikk for planter, med økt vekst som resultat, er ikke fullt så lett å forklare kjemisk.

  6. Det er vel her energier og sånt komme inn? Og teoriene om at alt liv i sin minste bestanddel er bygget opp av de samme stoffene. Alt var opprinnelig en stjerne som eksploderte. Så en del av deg har en gang vært del av en dinosaur. Hvis det er sånn, så reagerer vi kanskje innerst inne på de samme impulsene, og noe så vakkert som musikk kan få både mennesker og tomater til å vokse? Kanskje det?

  7. …og mens vi diskuterer, har den jævla tomaten grodd opp og blitt spist av en eller annen følelseskald sak som bare tar det som (det) kommer i hans/hennes vei ?? Fysj…

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar