Det er Verdens Gang som forteller at menn med mørke stemmer har store sjanser hos kvinner. Nye askeskyer er på vei, det er tidenes oljesøl tvers over Atlanteren, men når verdens elendighet fortelles med mørk og sonor røst, kan det være det samme. Man legger merke til at VGs nyhet er publisert under «helse»-sjangeren.
Jeg husker en kollega som fortalte om en episode under en sommerradio-sending for mange år siden. Min gode kollega hadde ikke gjort annet enn å ha blitt gudbenådet med en gullforgylt radiostemme, ved siden av å være en profilert og dyktig radioprogramleder. Sendingen skulle foregå på stedets skole, og rett før sending kommer skolens vaktmester, som er utkommandert for å passe på at strømmen ikke går under sending. Sikingsskapet var underdimensjonert for heftige sendinger fra Kringkastingen, og kommunen hadde funnet ut at her var det best å ha en beredskap. Vaktmesteren står i døren og hører på stemmeprøvene rett før klarsignalet fra sendekontrollen går, ser på min venn og sier med gravalvorlig mine:
– Jasså. Jasså, ja. Jaha. E det sånn dokker ser ut…
Film-, musikk-, tv- og radiostemmer av den mørke karakteren er ettertraktet vare. En av de mørke stemmenes mester, Don LaFontaine, har alle hørt. Bruk fem minutter til å se en reportasje om ham. Verdens mest brukte voice-over og trailerstemme, som det heter på fagspråket, er kjent for alle som har sett filmtrailere. Det var han som ga oss trailere som ofte startet med «In a world, where…» eller «He is back. And he is mad.» LaFontaine døde for ikke mange år siden, men lever fortsatt som en legende på de mørke stemmenes fansider. For, ja: Det finnes fansider på nettet for mørke stemmer. Ikke sjelden brukes mørke mannsstemmer som såkalt profilstemme eller kanalidentifikasjon for tv- og radiostasjoner: Stemmer som øyeblikkelig blir identifisert med kanalen, fordi stemmen som leser programtrailers er så karakteristisk.
Men hva med kvinnelige, dype stemmer? Meget undervurdert. Og det er ikke fordi jeg vil reprodusere meg med dem. Men fordi det er noe ekstremt estetisk over dem.
Musikkverdenen har lenge hatt sin egen sjargong på det: Croonerne. Menn med fløtestemmer, ofte i nedre oktavgrenser og med stort spenn i stemmeregisteret. En av dem var Jim Reeves. En liten fredags-tribute laget i all hast:
[pro-player width=’700′ height=’500′ type=’video’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/05/reeves.flv[/pro-player]
Jamen jeg dør! Dette er så fantastisk, for en herlig liten fyr! Og jeg kan kjenne meg litt igjen i vaktmesteren. Vi har noe til felles. Har vokst opp med Jakob og Kurt på Finnmarksendinga og så møter jeg de, og så var det akkurat sånn. Åja e d sånn dæm ser ut? Og så fortsatte nu dagan.
Hahaha! Vrr. Jeg fikk noen tips på kurs…
Kari: Jeg vet. Ja. Dette er meg.
I går så jeg et debattprogram hvor noen av de kvinnelige deltakerne hadde en så høy og lys (og hissig) stemme at jeg nesten slo av TV.
Artig fredags-tribute;)
Hehe!Søt fyr!
Har hørt at menn med dype røster skal være svært «virile»..
Er kanskje den myten som virker positivt inn..
Jaja… jeg har fått kommentarer på at jeg har skrudd bassen på max når jeg har hatt sendinger…
Radiotryne er jo et kjent fenomen i bransjen, da jeg møtte opp på politistasjonen i Kirkenes for å dekke ett møte en gang fikk jeg kommenteren «Jøss, jeg trodde du var mye eldre etter å ha hørt deg på radio…»
Når det gjelder kvinnelige stemmer, føler jeg en messosopran- 1.alt er passe. 2. alt blir litt for dypt for min smak…
Crooning går vel ikke så mye på stemmeleie som på musikkstil…? Men det er gjerne en sammenheng mellom en 1.bass og en romantisk ballade.
Og ja, du har for lite å gjøre når du står på hodet med plastøyne på haka og synger country-ballader… 🙂
Siv: Jeg forstår ikke hvorfor kvinner der har en ulempe! Så det samme!
Dilli: Ja. Det er det.
Kasparotti: Du er så avslørt. Pass deg. Snart får du dyp stemme.
Tilbaketråkk: Når det røsker i eggstokkene — Det skulle tatt seg ut
Ulempen i mine ører skriver seg muligens til jobben min i skolen, hvor det er stemmer på kryss og tvers dagen lang.Når jeg slår på TV eller radioen om kvelden og hører høye og lyse stemmer,enten det er fra menn eller damer,høres det fort støyende ut.
Man kan si det var litt som å få svaret på en gåte jeg ikke hadde fått formulert.
Dyp mannestemme: Onkel Ingolf is all you need. Ever.
Dyp damestemme: Cassandra Wilson, ingen over eller ved siden…
Dypt imponert og tief beeindruckt: Jeg. Denne posten likte jeg 🙂
Siv: Samme her. Det var en sportsreporter en gang. Jeg undret meg noen ganger om han snakket slik til vanlig, eller om det bare skjedde noe med ham når han satte seg bak en mikrofon.
Kari: Værsågod 🙂
Elisabeth: Jeg tror vi sees!