Øst-Finnmark, tirsdag den 8. mai 1945.

– Snu Dem, løytnant. Slik, ja. Können Sie… Ja, so. Weiter. Können Sie… Helvete. Hvor er tolken?
– It´s ok. You can speak English. Or Norwegian?
– Litt norsk, ja. Du kjenner Norge, løytnant? svarer den russiske soldaten.
– Jeg kjenner Norge som… det er et norsk uttrykk: Min egen bukselomme.

De to soldatene står ved den nedbrente tyske brakkelandsbyen, begge på fremmed territorium, og famler. En tysk Walther P38-pistol ligger på bakken, det slanke løpet peker mot en bekk som har sluppet siste rest av iskant. Finnmark er mild denne maidagen, like mild og barmhjertig som vinteren viste seg å bli, mot alle odds og statistikker. Den russiske soldaten er grimete og skitten i ansiktet, den tyske løytnantens uniform er fillete og sotete, og han smiler:
– Jeg hørte Churchill. For første gang hørte jeg Churchill. De vet… vi har hørt mye stygt om Churchill. Det kommer til å straffe seg.
– Jeg vet, svarer den unge russiske soldaten.
– Hva nå? spør den tyske løytnanten og ser mot den speilblanke norske fjorden.
– Det eneste jeg vet er at alt er over, svarer russeren og slår følge med blikket.
– Jeg tror De tar feil, menig. Jeg tror det er nå alt begynner.

Skrevet som en fortsettelse på historien om den tyske løytnanten. Norge flagger i dag. Forklaring: Det var på denne dagen, for sekstifem år siden. Winston Churchill hadde selv vært på radio og fortalt det. Europa var fritt. I Finnmark stod russiske tropper sammen med et fåtall nordmenn og skulle administrere avvæpning, ro og orden, og overgang til fred. Lyd fra den gangen:

[pro-player width=’700′ height=’394′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/05/churchill.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/05/fred.mp3[/pro-player]