Det er den tiden

Kirkenes, i går ved midnatt. Det var en fugl et sted. Den hørtes ut en slipestein med sleng, der steinkaka subber borti gummikanten. Skartasj-skvo-skartasj. Men det er nå en gang slik den fuglen synger. Jeg hørte Wolfgang Plagge på P2 i går, han fortalte om gehør, og ulike typer gehør, og om hvordan man kan trene seg opp til å få bedre gehør. Han fortalte helt ujålete og lett forståelig om at det er ganske lett: Begynn i det små. Tren deg opp på å høre sprang og avstand mellom toner. Jeg er litt der nå. Det er den tiden der man må lære nye sprang, og det er den tiden der midnatt her ikke er midnatt slik midnatt er andre steder.

Neste uke kryper solen helt over horisonten, dag som natt. Det er noe med Wolfgang Plagge. Han kunne sittet krumbøyd og utilnærmelig over et Steinway, tatt heder fra tusenvis av tilhørere, og bare reist seg og gått. Men han deler. Wolfgang Plagge er et delemenneske som rundhåndet forteller hvordan andre kan nå uante høyder. Han skiper ut kunnskap, og henter impulser fra andre. Jeg er fascinert av mennesker med lastekapasitet. Jeg tror slipesteins-fuglen fikk svar. Noen der ute har gehør.

11 tanker om “Det er den tiden

  1. «det er den tiden der midnatt her ikke er midnatt slik midnatt er andre steder.»

    Akkurat det likte jeg utrolig godt, traff tydligvis et eller annet hos meg med nøyaktig de ordene.

  2. Lille Wolfgang Plagge som jeg husker som merkelig veslevoksen da jeg var liten – han har vokst seg til litt av et menneske. Kombinasjonen av dønn seriøs, profesjonell, dyktig og så… lett! og lite selvhøytidelig. God å lytte til på mange vis.

  3. Villkatta og Per Ove: Takk, og måtte helgen bringe masse godt!
    Gunhild: Ja, der satt han med krøller og spilte. I svart-hvitt. Det er deilig å se mennesker leve og vokse.

  4. Wolfgang er fantastisk, det kan eg seie fordi eg har møtt han nokre gongar. Så interessert og nysgjerrig på andre menneske, og oppriktig engasjert i andre menneske. Og i musikk, sjølvsagt.

    Ei eg kjenner gjekk på Bærum musikkskule, og hadde musikkteori med han kvar laurdag føremiddag. Dei gjekk alltid over tida, men det gjorde ingenting, for dei lærte så utruleg mykje av han og den engasjerande måten han legg ting fram på.

  5. Jeg leika og hoppa på pallestablene hjemme og lærte de ulike spranga. Nå øver jeg meg på spranga mellom barndommen, tida i Tromsø og der jeg er nå. Og som deg, på spranga mellom musikknotene.
    Innleggene dine har lastekapasitet for assosiasjoner og minner og felles erfaringer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *