Det kommer en mann gående mot meg fra motsatt kant. Det er ikke lov til å gå skinnelangs, det kan komme et tog. Tog går enten den ene retningen eller den andre, det finnes tabeller for slikt. Mennesker skal befraktes kollektivt, det gis endatil statsstøtte for at tog skal komme og gå. Man kan ikke bare vandre skinnelangs. Mannen som kommer gående mot meg har gått lenge, jeg kan se det på det brunflekkede fjeset hans. Det er en erfaren skinnevandrer som kommer gående i skumringen. Det er altså flere som tør.

Når man går slik, langs en skinnegang som er streket opp for lenge siden, og tilfeldigvis møter en annen mann som går langs skinnegangen, faller det seg naturlig å snakke. Jeg mener, man er da høflig. Det er det samme som når man vandrer på fjellet: Hvis man, milevis fra folk, støter på noen der oppe over tregrensa, hilser man. Man spør hvordan været er der framme, hvor man har vært, man utveksler kanskje gnagsårplaster eller en sjokoladebit eller man deler råd om hvor fisken biter akkurat nå. Det faller seg helt naturlig, milevis fra sivilisasjonen, å snakke. Man går bare ikke forbi. På en storbygate kan man, og i mange tilfeller bør man, bare gå videre, men ikke på høyfjellet. Og heller ikke langs en skinnegang, og det er jeg som snakker først:
– Unnskyld, herr skinnevandrer, beklager at jeg forstyrrer Dem i Deres målrettede og nasjonalt forbudte trav langs statlig eide sviller, men hvor går dette sporet?

Han setter seg på skinnegangen, tørker svetten, slik vante skinnevandrere gjør, og sier:
– Det spørs hvor man skal.

Jeg grunner litt over dette svaret, og legger plutselig merke til at det stikker en fillete billett opp av skjortelommen hans. Jeg kan se at papiret er så gammelt at billetten han bærer på antakelig ikke gjelder på noen ruter i dag. Det er en tidsfrist på togbilletter. Han legger merke til at jeg ser billetten hans, smiler på merkelig skinnevandrer-vis, tar den opp, fingrer med den og sier:
– Åh, den billetten. Nei, du vet, det går ikke tog dit jeg skal. De la ned rutene for mange, mange år siden. Jeg somlet så mye at jeg mistet siste tog.
– Så. Sier De det, herr skinnevandrer. Så her sitter De og forteller meg at toget ikke går mer? Det var meget desillusjonerende sagt av Dem, herr skinnevandrer, sier De at det aldri mer kommer noe tog her?
– Ja. Det er nettopp det jeg sier. Men sporet er jo her fremdeles.