For det var disse sommerblomstene. Var det i 1984? Jeg syklet opp en bakke, kveld etter kveld, og jeg kan huske hvordan myggen svirret langs skogholtene og kjerreveiene. Det var den sommeren da alt vokste vilt, tistler og brennesler og flygende fnugg av løvetann. Men denne ene blomsten var verdt å sykle etter, kveld etter kveld, for å få se. Rak, duvende og frisk av sol, det var allerede august, men det kom nye skudd, ferske og saftige, jeg kom noen ganger så nært at jeg kjente en voldsom, besettende lukt av våt syrin, blandet med noe rennende – i ettertid har jeg forstått at det var duften av orkidé, men jeg visste jo ikke det den gangen. Jeg stod der, kveld etter kveld, og så på den rake og svaiende stengelen, så nært at det bare var et pust unna. Hjemover var det nedoverbakke. Husker dere det? Hjemover. Med hemmeligheter.
De som skal oppleve ferske sommerblomster i år har så mye å glede seg til. Og det er antakelig like mye melankoli nå, som den gangen, å måtte innse at de er så forgjengelige, så skjøre. De forsvinner i slutten av august. Og det skal så mange somre til for å sette pris på det som blomstrer flerårig. Det er noe som virkelig er verdt å sykle langt for.