Jeg har alltid hørt at ekte kjøttsuppe lages på oksekjøtt. Punktum. Det er endelig midtsommer. Sankt Hans er ingen helgen, men en værsyk, slepende mann. Solen har snudd. Det er på tide å tenke mot mørketid igjen. Kjøttsuppen blir sterk og smakfull, og jeg tenker på menn.
Jeg ser dem ofte, disse mennene i seksti- syttiårsalderen: De kjøper sin kefir, sin kneipp og margarin, knytter skjerfet slik mor sa at de skulle. Og de har forlengst falt inn i rekkene, slik det ble forventet av dem. Noen av dem er sinte og bitre, som sine mødre, og de kjefter alltid på et eller annet.
På hundrevis av norske sykehjem ligger en glemt generasjon: de gamle menns mødre. Kvinner, nå nesten nitti år gamle, som aldri ble del av noen revolusjon på syttitallet. De ble derimot hjemme, noen med, andre mot sin egen vilje. Det var de som kokte risengrynsgrøten, holdt orden i sysakene og møtte 1980-tallet som allerede gamle kvinner. Det var de som aldri ble profilerte kinosjefer, skuespillere, advokater, programledere eller ordførere. Det var kvinner av sin tid, de valgte sin tid, de falt inn i rekkene, slik deres mødre forventet av dem, og slik deres menn tok som selvsagt. Og slik oppdro de sine sønner. Slekt fulgte slekters gang, man hadde til salt i maten, og da sitronpepper kom på Samvirkelaget var det et eksotisk krydder. En hel del av dem kan man møte som livstrøtte kvinner med en taus aura av bitterhet. Noen av dem er sinte – de kjefter på alt og alle, slik vi husker at de også gjorde på syttitallet. De valgte et liv der omtanke for barna ble et skjulested for behov for kontroll. Og de tause, innesluttede sønnene vandrer hjem med sin kneipp og sin kefir og knytter nevene i lomma. De vet nå at melk egentlig ikke er sunt. Men det kan de ikke si høyt.
Kjøttsuppe kan meget godt lages med både oksekjøtt og svinekjøtt. Løpstikke er en krydderplante som setter en ekstra snert på Sankt Hans-aftens slepende kveldstimer. Kveldens lyd er lyden av en meget gammel tid, men ikke eldre enn 1970. Det er lyden av en barndom for mange. Det er også lyden av den gangen da kvinner hadde valget. Noen tok det, andre ikke. Men de hadde et valg. Det hadde de.
[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/06/sunlight.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/06/borsnoteringer.mp3[/pro-player]
Det er bare én ting å gjøre med arvesynden: Bryt den! Takk for fin skildring – og ha en fin st.hanskveld!
Takk for denne bloggposten. Stort kontrollbehov er det mange eldre som har. Vet at jeg selv har «arvet» det, og kjemper forgjeves med å bli helt kvitt det.
Arvesynden, Gunhild. Ja. Takk selv.
mt, jeg tror ikke du kjemper forgjeves, uansett hva som har skjedd eller hvordan det nå enn er. Det kommer til å ordne seg.
Eg får tyn frå mine eldre fordi eg ikkje held kontrollen godt nok på mine barn. Eg meiner eg har god nok kontroll, og at eg oppdreg sjølvstendige menneske med omtanke for andre og masse livsglede. Eit soleklart generasjonsskille. Jaja, vi står han av.
Jeg synes du beskriver det hele veldig godt. Jeg ser dem, jeg også. Både sønnene og mødrene deres. Du satte ord på det.
Det går an å ha et valg og velge bort den nye muligheten man har fått. Mener du antyder at det finnes en del kvinner som har latt være å velge, fordi de har satset på det samme som sin mor. Synes du drar noen konklusjoner som er helt på viddene. Livet er så uendelig mye mer enn kjønnskamp og likestilling.
Alt godt: Der er tidsskillet, ja.
Eirin: Dette valget var det mange som mente de ikke hadde.
Dnort: Jeg mer enn antyder. Jeg snakker om frykten for sine foreldre, slik det skrives om i lenken. Det er et trist resultat av viljen til å ville ha kontroll. Jøss, bevares, om de bevisst valgte det bort får man ha respekt for det. Det var vel en undersøkelse blant norske økonomi-studenter for noen år tilbake der de, som skulle bringe verden videre, mente at kjønnsrollemønsteret fra femtitallet hadde kvaliteter.