Manifest til de barnløse
Du sitter i lunsjen og lytter tålmodig til utlegninger om gulpekluter, nattevåk og barnehageplass. Om lucia-opptog og skoledager, dandert med dekadente sukk om hvor slitsomt og utfordrende det er å finne alenetid. Kanskje sitter du slik i år etter år med matpakken, og til sist sitter du med komplette historier om barn som vokser opp. Vi foreldre tar så mye plass når vi holder hoff, og vi ser det ikke selv. Du sitter kanskje og leser alle disse vellykkede bloggene der familieutflukter og fargerikt illustrert familielykke blafrer nedover skjermen. Men du skal vite at det ikke er din plikt å lytte til oss. Og det er ikke menneskenes plikt å befolke jorden.
Jeg vet at det kan være vanskelig. Kanskje er du førti, og du føler at det er i ferd med å bli for sent. Og ja: Det er i ferd med å bli for sent nå. Det finnes en rangstige i foreldrenes verden: Øverst troner den fullendte lykken med nyklippet oppkjørsel, plass i kulturskolen og harmoni rundt ludobrettet på hytta. Dernest kommer alenemødrene, dem som havnet i ulykken med feil mann. Sier de. Så kommer steforeldrene, de som egentlig ikke er ordentlige foreldre, men en slags autoriserte barnepassere med innskrenket fullmakt. Så kommer helge- og halvårspappaene. Og aller nederst er det deg, førti og barnløs. Det er deg det er aller mest synd på. Sier vi. Du føler kanskje den tause medlidenheten vi gir deg? Du som aldri helt traff rett spiker. Sier vi.
Jeg tar ikke det foregående avsnittet fra fri fantasi. En gang hadde jeg et vennskap som sa det slik, rett ut, uten skam, og uten å blunke. Jeg har ikke slike bekjentskaper mer, jeg fant henne slitsom og fordømmende, hun fant meg enkel, ubehøvlet og lite troverdig, og slikt kan man ikke bygge vennskap på, fra noe hold og ikke under noen omstendighet. Men hun syntes oppriktig synd på de barnløse, og hun avstod ikke fra å si at de verken visste hva de gikk glipp av eller hadde rett til å ha meninger om barn. For kjønnsbalansens skyld kan jeg skynde meg å legge til at menns holdninger ikke trenger å være det spor annerledes: Nybakte pappaer og nyfrelste stefedre kan være riktig så snusfornuftige og slitsomme.
Det finnes vel til nød tilgivelse for infertilitet, eller i det minste medlidenhet. Men å være frivillig barnløs, og å stå for det, har aldri vært lett. Det er veldokumentert, både i litteratur og gjennom utallige barnløses hverdag, hva mange av oss foreldre synes om det: En større forskerrapport fra forholdsvis moderne tid (Veever, 1979) beskriver hva kvinnefrigjøringens generasjon, lekfolk som sosiologer, tenkte om frivillig barnløse, «characterizing them inter alios as psychologically maladjusted, emotionally immature, immoral, selfish, lonely, unhappy, unfulfilled, sexually inadequate, unhappily married, and prone to divorce.» Og slikt går i arv. Barnløse Sissel Finstad, i fjor 54 år gammel, fortalte i et intervju hvordan hun har vært nødt til å forsvare seg hele sitt voksne liv. I kommentarfeltet kommer dyret fram, der det blir antydet at det er en menneskeplikt å skaffe barn til verden. Bloggeren Heidi Helene Sveen forteller fra sitt hold om klossete råd fra dem som tror hun lever et fattig liv uten barn.
Men vi glemmer å fortelle at det ikke er en plikt. Verken å sitte stilltiende i lunsjen, eller å føye seg.
Veldig bra skrevet, og masse sant. Er sjøl 5 barnsfar med to mødre, men har forståelse for de som vil leve livet barnløs. Ikke det at det er et ønske fra meg, synes det er flott med barna, men har forståelse.
Vi alle velger en ting og ofrer en annen, er bare spørsmålet om hva vil ofre og prioritere. Og den der pose og sekk fungerer ikke så godt i hverdagen.
Takk for et godt stykke lesestoff
Aiiii….
Vepsebol!
Jeg har mange venner som har valgt å ikke ha barn -fordi det ble sånn eller fordi de valgte slik.
Det finnes også en hel haug rundt meg som ikke helt ser den store lykken i alle barna de anskaffet seg.
Bra du tar dette opp, uredde, Jakob!
Det er mange temaer rundt dette med barn/ikke barn/ hvorfor har vi dem/hvilke valg gjør vi når vi først har fått dem som stadfester vårt ønske&valg(hvilke valg virker som de motsatte?
Hei – for et spennende innlegg!
Jeg er selv barnløs og snart førti… Jeg tenker at barna er det kjæreste foreldre har. At de både er opptatt av og ønsker å dele opplevelsen med andre synes jeg er ganske så naturlig – det er ganske altoppslukende å bli foreldre om jeg har forstått dette rett, og det er klart dette gjør noe med hvem de er. Fokuset vandrer litt vekk fra karriere og egeninteresser til gulplekluter, grøtoppskrifter og barnehageplasser. Når mine venner opplever denne voldsomme forandringen synes jeg det er viktig å lytte til historiene de har å fortelle om sine barn, og jeg gleder meg sammen med de, og min erfaring er at de lytter til mine barnløse historier også.
Temaet er som Maria sier – et vepsebol, jeg håper ikke mine stikk har satt hele bolet i harnisk :))
Vel, vi får ta det med et smil, men innlegget ditt var nå knakende godt!
God sommer!!
Veldig bra og viktig innlegg..Enkelte ting har jeg faktisk liten forståelse for at folk blander seg bort i..blandt annet dette med barn. Jeg er selv tobarnsmamma og gift med en tidligere alenepappa..Men altså, seriøst, vi er voksne mennesker og voksne mennesker står fritt til å velge hva slags liv de vil ha. Om noen velger bort barn, så er det rett for dem og inge, _ingen_ skal eller bør dømme, diskutere eller se ned på folk som tar et slikt valg.
Om folk annerkjente menneskets rett til å velge og holde seg til sin egen sak, så hadde verden vært et lettere sted å være
Et godt og balansert innlegg! Jeg er selv småbarnsmor og deler sorger og gleder med kolleger og hvem det nå måtte være som vil høre på. Men jeg er enig, det å ha barn er ikke det eneste saliggjørende. F.eks. er jeg tydelig på at min fritid er ikke viktigere fordi jeg har småbarn enn det er for kolleger som ikke har det. Fritid er fritid, jobb er jobb, det er ingen grunn til å tro at de uten barn ikke verdsetter fritiden sin!
Jeg hadde også en opplevelse før jeg fikk barn, at en venninne av meg aldri delte noe om barna sine, fordi hun mente at jeg som barnløs ikke kunne være interessert. Nå som jeg har barn, da er jeg plutselig inkludert. Pussig. Jeg følte meg faktisk diskriminert noen ganger.
Flott innlegg!
Som tidligere ufrivillig barnløs har jeg selv sittet i lunsjen eller i venneflokken og hørt på ensporet samtale, til tider følt meg «annenrangs», «ikke-inkludert» og fått tildelt min del av uvettige spørsmål fra folk som ikke visste hvor grensen går.. ( for meg ekstra sårt fordi jeg faktisk ville ha barn..) Så jeg kan forstå at å stadig måtte forsvare sitt valg ikke er noe særlig. Det er ingen plikt å få barn, heller ingen menneskerett, og det er, vil jeg tro og håpe, fullt mulig å være mer enn fornøyd uten.
Veldig bra innlegg, godt å høre at noen taler vår sak 🙂
Vil forøvrig få lov til å legge til at vi kaller oss «barnfrie», ikke «barnløse». Sistnevnte begrep er for de som ønsker seg barn, men ikke kan få det pga. infertilitet eller andre årsak. «Barnfrie» betegner de som ikke ønsker seg barn. 🙂
Meget kloke ord! Jeg har aldri ønsket meg barn, og likhet med ithil velger jeg å kalle meg barnefri. Jeg har stort sett blitt respektert for mitt valg, har blitt utsatt for svært lite mas. Det kan muligens ha noe med at jeg tilhører arbeiderklassen, der er man ikke så opptatt av vellykkede fasader. Dessuten har jeg i det store og hele lite til felles med slike jeg kaller «barnemasere», så jeg har ikke hatt noen slike i vennekretsen. For øvrig har jeg en venninne som opplevde mye mas og regelrett hets da hun valgte å få kun ett barn.
Husker at jeg syntes en del foreldre kunne være temmelig enerverende i sin selviskhet og ekstreme fokus på familiespørsmål. Og noen av dem kunne til og med bare le av deg om du som barnløs/fri kom med dine meninger om f.eks. oppdragelse.
Etter at jeg selv ble far tenker jeg vel mye det samme…
Jeg tror det finnes en god del folk som har lett for å fordømme og mistro andre folk. Jeg tror verden er fullpakket av slike. Og disse vil aldri bli fordomsfri i noen slags sammenheng. Just grin and bare it…
Aj, vilket bra inlägg. Fick lite ont i hjärtat. Min pappa älskar barn, men har inte fått några barnbarn, och ser inte ut att få det heller. Jo, min bror har bidragit med en styvdotter. Men att få det där samtalet på telefon om att han har blivit farfar… det gör ont, för han vore världens bästa farfar. Ett av de sista «tabuerna» : att inte «skaffa barn».
Måtte gode makter se i nåde til voksnes dumheter og uforstand. Så fint at dere deler historier.
Oi. Takk for at skriver så fint om et sånt tema.
Jeg er en sånn 40åring. Ikke frivillig, det ble bare ikke sånn. Og de fordommene du snakker om, de møter man nesten hver dag.
Pussig nok så har jeg også følt på lignende følelser, selv om jeg ikke er barnløs. Men i min vennekrets har de fleste to, tre eller fire barn. Og gjerne en attpåklatt eller to. Jeg har «bare» en sønn, og han er voksen nå. Dermed ekskluderes jeg automatisk når de andre snakker om hverdagslivet og ungene og alt styr & kav. Jeg som har «all verdens tid» til å bare tenke på meg selv, har ikke noe jeg skulle ha sagt. Det er jo så lenge siden jeg hadde et lite barn. Det er oldtidshistorie. Jeg fikk tidligere ofte spørsmål om jeg ikke skulle skaffe(!) søsken til sønnen min. Heldigvis er jeg nå 43, og slipper de spørsmålene lenger:) Jeg mener ikke at jeg forstår fullt ut hvordan de barnefrie opplever det, men nesten. Hva folk skal bry seg med, tenker jeg. Forøvrig er jeg ikke helt sikker på om alle er enig i rangeringen. Som enestående mor fra min sønn var 2 mnd gammel, så har jeg fått høre de utroligste ting. Har ofte følt på at alenemødre var siste sort. Men det er en annen historie 🙂
Så enig, så enig i det du skriver.
Et anna aspekt: Det er jævlig vondt når man må høre på bablinga til folk i lunsjen, gjerne kombinert med «skal ikke DERE ha barn snart, da?» mens man samtidig har spontanabortert et par ganger det siste året og gjerne VIL ha barn. Folk er ganske hemningsløse når det gjelder å spørre om dette temaet.
Men det funker bra å svare høyt og tydelig at «nei, det har gått galt en del ganger nå, seinest i forrige måned» selv om det er litt slemt mot stakkaren som var den som tilfeldigvis spurte akkurat denne gangen…
Jeg får mye pes fordi jeg alltid har sagt jeg ikke vil ha barn. Sjokkerte, vantro venner, og familie som mumler om barnebarn og tantebarn. Mennesker som, ja, mener livet blir fattigere uten barn, at jeg ikke er en ekte kvinne om jeg ikke får barn.
Hrm.
Nå, for å roe dem ned sier jeg at jeg ikke kan tenke meg barn NÅ, men kanskje i fremtiden. Jeg greier vitterlig ikke se det for meg, men det er sabla mye pes for et valg som burde være kun mitt. Vi skader jo ikke akkurat noen ved å velge være barnløse. Det fødes mer enn nok barn i verden, til mennesker som synd og si det ikke akkurat vet hva det innebærer å få et barn! Det er det største ansvaret man kan ta på seg. Flere burde tenke seg om to ganger (når jeg sier slikt, DA får jeg mye pes da).