To hundre nye kaffefiltre er stablet inn i kjøkkenhylla. Det har allerede gått to hundre siden forrige innkjøp. Jeg sitter enda en gang og tenker tilbake på alle disse to hundre gamle kaffekokene. Hva ble de egentlig brukt til?

Noen av kannene ble kokt til bruk i mørke høstkvelder, ganske mange av dem ble med til kveld, og det ble morgen neste dag. Andre av dem ble varmet opp, bitre i smak og de holdt til kveld, og det ble morgen andre dag. Atter andre ble med på lyse lørdagsformiddager, ble med på bilturer, ble del av tv-kvelder og lang natts ferd mot dag. Noen ble slukt i forbifarten, andre ble gjenglemt på kjøkkenbenken. Det finnes kaffekok som ble stående på baderomsservanten, som måtte vente, som ble vitne til latter og høye rop og tom varmtvannsbereder. To hundre kaffekok er over. To hundre nye står for tur.

Så finnes det alle disse kaffekokene som det aldri ble noe av. Det finnes kaffekraner som man ble nødt til å innstille driften av – det var ikke mulig å holde dem i gang mer. Jovisst, det var invitasjoner. Men de ble makulert ubesvart. Heldigvis.