Blomsterbed ved Varangerfjorden, midtsommers.
Dette er en blomsterflue. I utgangspunktet kan det virke som et tøysete navn, for de aller fleste fluer kan jo tidvis treffes sugende og svelgende på blomster. Men dette er en av de ekte blomsterfluene, The Blomsterflue, og den later som om den er noe den ikke er. Nemlig farlig.
Alle tror at den er en veldig vill veps. Svartskinnende, skingrende skjærer skjelver når blomsterfluene svirrer langs krøllete kronblader. Gjøk og sisik, trost og stær flykter når de ser de svarte stripene. Da ler blomsterflua inni seg. Så fikk den være i fred i dag, også. Den er nemlig ikke det minste farlig.
Ikke ulikt en svartsminket tenåring som slamrer med dørene.
Blomsterflua. Litt emo.
Likte dette! Nais bilde, fint skrevet og interessant sånn faglig 🙂
Det heter mimikry når sånne luringer som blomsterflua later som den er en farlig veps. Det har jeg nemlig lært i biologien!
Hehe! Litt emo.. Fantastisk sammenlikning!
Likte bokstavrimene.
Spilte TP i dag og lærte at bokkstavrim er en allitterasjon…
Haha! Emo blomsterflue. Åh, det fikk meg til å smile det.
Og et desidert nydelig bilde.
Nei ser man det – nå lærte jeg noe nytt – har undret meg litt over det vesenet… også en flue…
Muntert innlegg!!
Fortsatt god sommer :))
Bzzzzzzz
Som Marita sier har denne merkverdige forkledningen også et morsomt navn. Jeg svever videre og sier takk og god sommer til dere jeg ikke ser før de siste sommergjestene motvillig pakker sammen i viker og sund. Og fram dit er det en god stund.
Fantastisk beskrivelse. Likte spesielt godt tenåringssammenligningen. Hi, hi.
haha! tro om jeg har lagt hylende på løp fra en sånn der en gang. etter at jeg ble stukket på overarma av en seinsommersk kamikaze-veps da jeg var femten-seksten, så har jeg blitt fryktelig vepseredd. brent barn, etc.
Jeg har selv lignende opplevelser. Med noen avsindige fluer som slepte beina etter seg mens de fløy. Digre bein. Jeg løp 1,3 kilometer i strekk som åtteåring. Jeg har målt distansen som voksen.
*ler høyt*
Herlig. Emo, hehe.
Tror jeg så en sånn på stranda i dag. I hvert fall tenkte jeg på innlegget ditt, holdt meg i ro og alt gikk fint.
Jeg er glad for at det hjalp, Dnort. Fluene jeg løp fra som åtteåring var forresten alminnelige steinfluer, har jeg senere, som fluebinder, skjønt.