– Kom inn!
Døren på Fremskrittsparti-kontoret glir opp, og en drivende svett sekretær dumper ned på stolen foran skrivebordet:
– Det var utsolgt for slush.
– Fanken, brummes det med hes røst bak skrivepulten.
– Jeg var forresten en tur nede i Bjørvika, sier sekretæren og kipper av seg sandalene.
– Jasså. Ekte FrP’ere setter ikke sine bein der.
– Kall det research, formann.
– Leder. Det heter leder.
– Jeg har dårlig nytt, leder. Det er fullt av folk der nede. Folk koser seg på operataket, det er en skam å se på.
– Ja, det er nok kultureliten, det. Høh.
– Nei, sjef. Det er den vanlige kvinne og mann.
– Skattebetalerne?
– Skattebetalerne, formann.
– Leder. Ja, det er ikke annet å vente. Forfallet brer seg i byene. Det er det vi alltid har sagt. Men folk fra distriktene holder seg unna.
– Vel.
– Vel?
– Vel, folk fra distriktene er nesten de verste av dem alle. De kommer bussende fra Valdres og Farsund og Vinstra. Og så bretter de seg ut der på taket. Den vanlige morfar og farmor soler seg på marmor. Kjøper opera-billetter gjør de, også.
– Si at det ikke er sant.
– Dessverre, det er sant. Det ryktes om storm i kassa. Vår gamle leder ville rotert i partistolen.
– Formann. Vår gamle formann.
– Ja. Skattebetalernes penger går altså til å kjøpe opera-billetter. Og det er skattebetalerne selv som frivillig betaler.
– En skam. Også distriktene, da. Utakknemlighet kjenner ingen grenser. Hva er galt med bygderevyer?
– Vi burde komme med en resolusjon, sjef.
– Kanskje. Forresten, jeg synes du er solbrent på armene, sekretær.
– Eh.