Noen må ha puttet skumle stoffer i urteteen til Ole Kopreitan. Kanskje en eller annen fremmed makt drypper E-stoffer i den, E 211, E 202 eller et annet konserveringsmiddel. Men det kan ikke være EEC, for den smaken ville Kopreitan øyeblikkelig ha kjent igjen og spyttet ut. Hvorom all ting er: Jeg synes han ser yngre ut enn siden sist jeg fotograferte ham, i albumet har jeg notert «april 1990»:
Det har gått enorme, utenkelige mengder CO2 i lufta siden Ole Kopreitan første gang slepte button-vogna si ut på Karl Johan og begynte sitt korstog for fred og miljø. Ozon-laget over hodet hans har fått skader som er som aller farligst på godværsdager som denne.
Da den kalde krigen var over, var det mange fredsaktivister som avblåste krigen mot krigen, pakket sammen bannerne sine og gikk hjem, meldte seg inn i en eller annen hundeklubb, kjøpte SUV og erklærte at engasjementet for verden var over. Det gjorde ikke Ole Kopreitan. Mens høyreside og venstreside, russere og amerikanere, – ja, alle tidligere fiender – kom opp fra skyttergravene etter femti års stillingskrig, stod Ole Kopreitan tilbake på Karl Johan og sa: «Stopp litt, det er noe som ikke stemmer her, det er noe de ikke forteller oss.»
Og slik er det den dag i dag. Du treffer ham på Karl Johan. Her er Ole Kopreitans sommerhilsen anno juli 2010 til denne bloggs lesere, historien om en glemt button, samt en bønn til ungdommen:
[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/07/kopreitan2.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/07/kopreitan.flv[/pro-player]
Flott post om og med en flott mann! Jammen enig med deg, han ser uforskammelig sprek ut:)
Han har visst bare hengt brillene i snor.
Mai-juni 1983 (tror jeg). Mitt ti-årige lange forhold til Tigerstaden hadde så vidt begynt, og sammen med en kompis skjenet jeg nedover Karl Johan på jakt etter et sted å svi av mine siste femti kroner på øl.
Der sto han med vogna si.
Vi kara var begge tøffe i trynet etter litt for mange pitstops med flytende vare som tilværelsens anker, og jeg spurte Kopreitan om hvorfor i alle dager jeg skulle bruke penger på å gå rundt med en button i jakka.
– Fordi det viser at du står for noe. Er ikke det en fin investering?
Det var en real vekker, selv i den alkoholskyen vi befant oss under.
Hadde nesten glemt hele greia – inntil jeg leste dette.
Takk, Mr. Arvola.
Takk selv, mister! Håper det er rekruttering i rekkene bak ham.