Notat fra en hovedstadsmorgen.

Det er noe med Oslo-varmen. Det er en sånn type varme som ligger der allerede fra morgenkvisten av, oppsamlet over våt skog og dampende åkre kvelden i forveien, før den kommer pustende ned langs åser og asfalt. Jeg har satt føttene i hotellgulvet. Trikken skramler sørover. I frokostsalen kommer det inn to katolske patere. De korser seg før de setter seg til matbordet. Det er en god skikk.

Utenfor, mens jeg venter på taxi, foregår det et lite drama rundt en vestlands-registrert bil. Mor bukserer ut en sammenleggbar sportsvogn til minstemann. Og det vræles:
– Ej vil gå søl! utover en morgendoven vestkant. Guttens søster flirer skadefro, slik storesøstre alltid har gjort i en alder av fem år mens hun atonalt synger:
– Å dyrere i Affika og att de har å jøre! Jøre! Jøre!
– Vi må gå no, ikkje tull.
– Å dyrere i Affika og…
– Kom no!
– Ej vil gå søl!
– Åjja, åjja, ahaha. Å dyrere i Affika og att…
– Slutt no.
Mor er sliten. Sliten. Forholdsvis sterkt overvektig, man må til tider si det slik det er. Kledt i ull, selv om det er juli. Hun ser opp mot himmelen noen sekunder, og jeg ser hva det blikket betyr: Hun vil skilles.

De to paterne kommer slentrende ut fra hotellresepsjonen, går bort til en parkert leiebil. Bak dem svinser det en veldig brun og veldig langbent og veldig selvsikker kvinne med skulderbag og et beger kaffelatte opp Bogstadveien. De to paterne kaster et langt og ugudelig blikk mot henne når duften av henne passerer. Skjørtet hennes stanser rett under hoftekammen, men blikkene deres stanser ikke der. Jeg ser hva de blikkene betyr. Og de korser seg ikke for å be sin skaper om tillatelse. Det er en god skikk.