Fantastisk sei på matbordet i dag. Opp fra seigrunnen i går kom et dyr på rundt seks kilo motstrebende til overflaten, og den fosskokes i godt saltet vann, legges på fat og serveres naturell med kokte poteter. Trodde vi på syttitallet. Nei, den skal ikke fosskoke. Den skal trekke. Og nei, det eneste tillatte krydderet er ikke salt og pepper. Mesterkokker har de siste årene ristet på hodet av nordnorsk inngrodd tradisjon, og anbefaler nå både lime, chilli og endatil hvitløk.
Men gulrøtter finnes det ikke i bygda. Det lå en lapp på gulrøttenes plass, henslengt som en beskjed skrevet med sprittusj til kundene om at gulrøtter finnes det ikke i dag på grunn av «en feil» i Tromsø. Jeg sitter og funderer på alle disse nordnorske gode og dårlige unnskyldningene for at ting er slik de er. Denne fastgrodde, bunnløse nordnorske tafattheten. Er det ikke det ene, så er det sannelig det andre. I Nord-Norge er det sju konstante, kroniske landeplager: Søringene, vestlendingene, været, kommunalministeren, justisministeren, Hitler og verden forøvrig. I Sør-Norge finnes det folkeeventyr, men dette er det nordnorske arvegodset, høytidelig muntlig og skriftlig overlevert fra far til sønn og mor til datter i sekler: The never ending story of the torture of North Norway:
Søringene fordi de ikke skjønner noe som helst, spør og snakker dumt. Vestlendingene fordi de sniker seg rundt på kysten med trålerne og pengene sine. Været fordi det er så jævlig hele tiden. Kommunalministeren, den til enhver tid sittende, fordi han eller hun bare er ute etter å pine fattigfolk. Justisministeren, den til enhver tid sittende, fordi han eller hun aldri kan la oss være i fred, men stadig finner på nye måter å hindre oss i å forsøple naturen på. Hitler fordi han brente halve Nord-Norge, og det i seg selv skal verden faen ta få høre herfra til helvete – ethvert dårlig humør kan forklares med senvirkninger av den brente jords taktikk. Og verden forøvrig, for å dekke opp for alt som herunder ikke er dekket – altså en slags fullkasko i tilfelle det skulle dukke opp en solskinnsdag. Alltid noe å klage over, alltid noe å være indignert over eller få paranoia av. Siste mote nå er at ingenting går uten oljen. Ett forkjært ord fra en SV’er, og gnålet er i gang over at «alle andre har, bare ikke vi, så hold kjeften på deg, bytulling.»
Men nå er det sei. Den kan man spise uten gulrøtter. Man har faktisk ikke noe valg.
Ah. In love. Jeg lo. Høyt. Og måtte lese høyt for min bedre halvdel. Fantastiske ord. Nok en gang.
Værsågod 🙂
Synes det er på tide noen skriver selve eventyret om Nord-Norge. Og da synes jeg du er godt kvalifisert til å ta over der Asbjørnsen slapp.
Arthur Arntsen har prøvd. Men, leverte en litt for romantisk og optimistisk versjon.
Seien skal trekkes og serveres med potet, lever og løk. (Løken kokt sammen med levra.) Det enkleste er oftest det beste. Og hvitløk bruker man bare på mat som ellers ikke e etandes…
ha, det är inte bara svenskarna som talar illa om norrmännen — de gjør det selv 😉
varme hilsener fra en i Nederland som elsker de nordiske landene.
Når jeg kommer inn på bloggen din er det alltid med en forventning. Fordi så mye er. Ekte. Ærlig. Humørfylt. Jeg fester meg ved ulike ting. I dag så jeg for meg den tomme hylla med en slik lapp med trykte sprittusjbokstaver på. Og tenkte; så fint å legge merke til detaljer – selv om den sikkert ble lagt merke til fordi noe du egentlig ville ha, ikke var å få tak i.
Dnort: Levra glemte vi… Jotakk, jeg skal forsøke en gang 🙂
Bertie: Og god sommer der nede!
Maryathome: De har fått gulrøtter nå. Men likevel.