Støvtørr

Fotografmester Jens Johan Brundalen har malt seg selv inn i et hjørne. Det hele var et ulykksalig sammentreff av to faktorer, den ene skyldtes værgudene, den andre skyldtes ene og alene Brundalen selv: Først den varslede kulingen som plutselig tok fart fra åsene rundt huset. Men dernest at Brundalen ikke hadde passet på å sikre smekklåsen på ytterdøren. Dermed føk døren igjen bak ham med et brak. Foran seg har fotografmester Jens Johan Brundalen et ferdigmalt entrégulv i antikkhvit, oljebasert farge. Ferdigmalt, bortsett fra en flik på tretti kvadratcentimeter bak seg.

Nå kan man spørre seg hvorfor fotografmester Brundalen ikke bare vrir om låsen, smetter ut og klatrer inn verandadøren. Hadde omstendighetene vært annerledes ville Brundalen selvsagt også gjort det. Men for det første er det slik med denne historien at Brundalen ikke har noen verandadør. Jeg skal være ærlig med dere: Han har ingen veranda i det hele tatt. For det andre blåser det stadig sterkere opp der ute, og Brundalens nøkler ligger i frakkelommen innerst i entréen, ytterdøren ville blåst i lås på få sekunder, og så ville han stå der for alvor. Og hva har han egentlig utendørs å bestille? Det er kveld, det går mot en forblåst natt, Brundalen bor avsides til. Derfor bør vi stole på vurderingene hans der han nå står inneklemt opp langs veggen.

Fordelen med dette, tenker Brundalen, er at ingen kan trampe uforvarende inn ytterdøren og ødelegge det nymalte gulvet hans på vei til uanmeldt kaffebesøk. Men ulempen, tenker Brundalen videre, er at jeg må bli stående her til gulvet er gangbart. På baksiden av malingsspannet blir det antydet rundt sju timer til flaten er belastningstørr. Og belastning vil det bli dersom Brundalen skulle skritte over gulvet med sine ett hundre og femten kilo. Forover kan han altså ikke gå. Ikke nå. Det er bedre å vente. Det er alltid best å vente.

Fotografmester Brundalen har ventet mye de siste femten årene. Han har ventet på å komme til heder og verdighet igjen: Med stigende mismot har han opplevd den avskyelige digitale revolusjonen. Folk kommer ikke til fotografmestere mer. Nå for tiden tror folk at de kan ta sine egne høytidsbilder, og de spør ikke engang fagfolk til råds. Det siste året har blitslampene i fotostudioet hans vært i bruk én eneste gang: Et par i sekstiårene bestilte timer for bryllupsbilder. Brundalen plasserte dem rutinemessig opp foran den blå papirbakgrunnen, stilte skarpt i sitt mellomformatskamera, målte lyset mot brudebuketten og sa med høytidelig fagmannsrøst:
– Og så smiler vi, da!
– Dette er ingenting å smile av, sa bruden halvhøyt, og siden ble det ikke snakket mer om den saken.

Det har ikke gått mer enn en halvtime, og allerede verker Brundalens rygg hver gang han skifter tyngdepunkt med føttene. Penselen ligger med sprikende bust på det nesten tomme malingsspannet. Han kunne jo bare skritte bortover entréen og etterpå male fotsporene. Men fotografmester Brundalen er ikke en mann som går unødvendige steg forover. Og etter hans mening ville dette vært fullstendig bortkastede og tåpelig skritt. Ting tørker ut av seg selv, tenker han.

Dessuten er det noe med et nymalt entrégulv. Det er like vakkert som en kontaktkopi på vei opp fra skyllekaret: Den blanke overflaten som sakte blir mattere. Detaljer som trer fram, pigmenter. Fotografmester Jens Johan Brundalens hender skjelver hver gang han henger en kontaktkopi opp på tørkesnoren i mørkerommet. Den siste tiden har han irritert seg over at det har blandet seg inn en annen type skjelving i håndflatene hans. Han vil ikke tenke på det. Det er for tidlig å tenke på det. Det går over. Alt går over. Tenk på stoppebad og fix, Brundalen. Stoppebad og fix, i den rekkefølgen. Tenk på baryttpapir, fremkallingsvæske som gjør fingertuppene glatte, tenk på det som skulle bli, tenk på sekstitallet, tenk på det som var. Og så smiler vi da, Brundalen.

En edderkopp har firt seg ned fra taklampen og har ankret fast et festepunkt i enden av dørhåndtaket. Med progressive glass følger Brundalen forbløffet den lille skapningen som i rasende fart klatrer opp på skrå langs sitt eget rep, setter et nytt boltepunkt i taklampen, rappellerer mot gulvet og setter enda et punkt på malingsspannet. På under to minutter har edderkoppen laget hele skjelettet til et gigantisk spinn som strekker seg over hele entrédøren. Nå skjer noe meget besynderlig. Edderkoppen studerer den digre Brundalen med svarte, tettsittende øyne. Det er som om den øyeblikkelig skjønner at skapningen foran ham er fanget. Edderkoppen tar fart ved å rygge, slipper seg deretter ut i sin egen sikkerhetsline og fester flere punkter på Brundalens sko. Den klatrer opp igjen, setter flere liner i kryss foran døråpningen, sklir inn mot Brundalens nesevinger og forsvinner bak i nakken, kommer fram igjen mot halsgropen og drar nye liner etter seg. Fotografmester Jens Johan Brundalen er i ferd med å bli fanget som en gigantisk flue. Spindelvevet dekker snart hele ansiktet hans, Brundalen står som forstenet og ser edderkoppen spinne ham tettere og tettere inn i dødens vev.

Det er vanskelig å si hva det er som rakner først, edderkoppspinnet eller Brundalen. Han ser noe for sitt indre øye, sitt trente blikk for lys og skygge. Noe som ikke lar seg skjule, noe som ikke kan maskeres, noe som istedet blir forstørret opp ti ganger, hundre ganger. Brundalen stormer brølende ut av hjørnet i entréen, edderkoppen skvetter veggimellom og greier såvidt å berge livet ved å henge seg oppned i taket, Brundalen tråkker illsint over gulvet med penselen i hånd, edderkoppspinnet flagrer fra nakken hans, føttene hans lager store avtrykk, det hjelper ikke at det er malt med tre strøk, skoene hans trår seg helt ned til treverket, han griper telefonen med et glefs, ringer en forskremt vakthavende journalist i lokalavisen, som får beskjed om å ta notat til en salgsannonse i neste dags utgave:
– Skriv med store bokstaver at alt skal vekk! roper han i røret.

Jovisst ble gulvet slipt. Jovisst ble entrégulvet malt om igjen. Men det lot seg aldri helt skjule at fotografmester Jens Johan Brundalen hadde gått forover.

3 tanker om “Støvtørr

  1. For en flott liten historie! Jeg sitter jeg mer malingslukt i nesa og flekker på fingrene etter nettopp å ha malt entrégulvet tredje strøk.

    Lyset på kjøkkenet står på…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *