Når den siste ikke vil

Jeg hørte et intervju med ham på Sveriges Radio i desember i fjor. Statsminister Fredrik Reinfeldt hadde akkurat kommet tilbake fra klimamøtet i København, og han var ikke nådig: Reinfeldt, en av de mer beherskede i Moderaterna, sluttet seg til miljøvernernes dom over verdenslederne, som greide å gjøre en enestående klimamulighet til en stor fiasko. Under sommersolen i regjeringskvartalet Rosenbad i dag har han på ingen måte mildnet når jeg minner ham på reaksjonen hans i desember:
– Kan du utdype hvorfor du var så skuffet?
– Det finnes alltid en frustrasjon når ens ambisjon, som man dessuten deler med mange andre, ikke er mulig å gjøre til virkelighet, i et beslutningssystem der hver og en har vetorett, svarer Reinfeldt. Det er uvant å høre en politiker fra høyresiden snakke om demokratiets forbannelse:
– Det kan være nittini som vil, men når den siste, som utgjør den siste i gruppen på hundre ikke vil, og denne siste har all makt, da blir det ingen avtale, fortsetter Reinfeldt. Sveriges konservative statsminister ville komme hjem med konkrete, bindende løfter til verdensopinionen. Nå forsøker han heller å gjøre det hjemme.

Om tjue år skal nemlig ingen biler gå på fossilt drivstoff i Sverige. Det kan virke som en håpløs kamp:
– Hvordan skal dere greie det?
– Vi støtter oss til forskningen. Jeg har selv besøkt flere av laboratoriene, og det er fascinerende å se teknikken, blant annet hvordan det forskes på lastebilssiden. Jeg tror at jeg i min levetid kommer til å få se et teknikkskifte. Vi kan vokse på utfordringer, sier Reinfeldt. Han støtter seg blant annet på det svenske miljøinstituttet, som har skissert fullt oppnåelige mål på bare et pust av menneskehetens moderne historie.

Et godt stykke lengre nord i Skandinavia står petroleumsbransjen klar med boret og venter på grønt lys. Jeg har sett nordnorske kommuner der all framtidstro hviler på drømmen om oljemilliardene. Planarbeidet i flere kommuner handler om oljebaser, forsyningslinjer til gassindustrien, formaninger går ustanselig til ungdommen om å satse «framtidsrettet» på en utdannelse i petroleumsfag. Alt skal bli så mye bedre da. Da skal det bli liv i bygdene. Da skal det bli lys i husene. Da skal folkeflukten snu. Da.
– Ikke gjør det, sa Margaret Curole fra Louisiana i Lofoten i dag. Nå står det på at den siste i regjeringen heller ikke vil. Et AP-nei kan være rett rundt hjørnet.

Men skulle det bli ja: Det er ikke mulig å få solgt bensinen til Sverige om tjue år. Hvis Fredrik Reinfeldt får det som han vil. Merkelig skandinavisk paradoks: Slutt på billig bensin i Sverige. Slutt på bensin i det hele tatt, hilsen Moderaterna.

3 tanker om “Når den siste ikke vil

  1. Interessant. Og interessant å se på de historiske røttene til Aps standpunkt. Kraftutbyggerne og storindustri-gjengen i Ap, som virkelig slo seg opp på 1950-tallet, lever i beste velgående i den nåværende Ap-ledelsen. Og Reinfeldts standpunkt bekrefter at Aps energipolitikk ikke peker fremover, men bakover. Begrepet stiavhengighet synes relevant.

  2. Og det har lett for å legge seg en bitter, lammende apati over et kommunestyre som må innse at det aldri kommer noen oljebase til bygda. Jeg kan ikke se hva godt dette fører med seg.

  3. Her skal jeg bare erklære meg enig.
    Verden trenger et nytt fokus og det er fornybar energi. Om ikke AP, nei stortinget, samtlige politikere, snart innser det, kan Norge ende opp så inni hampen i bakleksa at vi kommer til å slite i generasjoner med dette. Mr. Reinfeldt er ingen visjonær. Han har bare innsett at politikk ikke bare handler om idag.
    Jeg bor i Kirkenes og jeg har null tro på grunnlaget for den store satsinga på Barentssamarbeidet. For hva handler det egentlig om? Jo, olje og gass. Og utnytting av billig arbeidskraft.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *