Mer enn en hitparade

Dere husker vel de gamle kassettbåndene. Det var om å gjøre å sitte klar med pauseknappen mens Vidar talte mentometer-stemmer og hadde neste plate klar på tallerkenen. En av dem var «First we take Manhattan». Det var nok en og annen hockeysveis som ristet på hodet og lurte på hva en gammel mann hadde på hitlistene å gjøre. Men det var da. Jeg fikk den nådegaven å oppleve ham live i går, og det var ikke en eneste mentometerknapp å høre.

– Jeg vet ikke når vi neste gang er på disse kantene, så vi får heller gi alt vi har nå, sa snart 76 år gamle Leonard Cohen etter å ha åpnet med «Dance me to the end of love». I følge Globens pressetjeneste nå mandag var vi drøyt 11 500 i går som hørte ham si det. Det er en lyd jeg gjerne skulle hatt i mitt private lydarkiv: Lyden av elleve tusen fem hundre mennesker som lytter når Leonard Cohen snakker. Lyden av den ru, durende bassgangen i stemmen hans, og den uvirkelige følelsen av intimkonsert i en av Skandinavias største konserthaller. Og det er sant som han sier. Han vet ikke når det blir en neste gang. Eller om.

Det var egentlig rått parti den gangen i mentometer-knappenes tid. Han var fengende, men ikke spesielt tilgjengelig. Faktum var at Cohens materiale i stor grad var preget av hans mange tiår lange depresjon. Javisst er hans United Hearts Tour også en «hitparade», som Dagbladet skrev etter Oslo-konserten lørdag, men i liten grad blir tekstene hans tolket og satt i sin sammenheng av anmeldere. Jeg har funnet noen få bloggere på verdensbasis som fortsatt kan analysere Cohen, som vet at tekstene er avtrykk etter et levd liv, skrevet på forblåste topper av motbakker der det finnes to veier ned. I et intervju med The Observer den 14. oktober 2001 forteller Cohen at depresjonen slapp taket to år tidligere. Da var mye av poesien vi får del i under dagens turné allerede skrevet i ildskrift og risset dypt i rillene med ettertrykkelig bass.

Jeg lurer på hva jeg skal fremheve fra gårsdagen. Kanskje «Bird on a wire» eller «Anthem» fremført i knestående. Eller «Tower of song» ved et enkelt keyboard assistert av de dypt begavede The Webb Sisters og Sharon Robinson: Hvis du klikker på denne Youtube-lenken, fra London-konserten, får du et godt bilde av hvordan det var på Globen i går kveld.

Det er fortsatt muligheter for å oppleve legenden med bassrøsten, men du må reise etter ham: Berlin den 18. august, Marseille 21. september eller Stuttgart 1. oktober er noen realistiske alternativer. Turneen avsluttes på den andre enden av kloden, i Phnom Penh i Kambodsja den 27. november. Ikke gå når han sier at det er over. Han har rundt regnet sju ekstranumre i ermet.

Leonard Cohens band:
Roscoe Beck (musikalsk leder, elektrisk bass, kontrabass, vokal)
Rafael Bernardo Gayol (trommer og perkusjon)
Neil Larsen (keyboard, akkordeon, messing)
Javier Mas (akustiske strenger)
Bob Metzger (diverse gitar)
Dino Soldo (blåsere, munnspill, keyboard, gitar)

Sharon Robinson (vokal og musikalsk samarbeidspartner)
The Webb Sisters (kor og solo)

13 tanker om “Mer enn en hitparade

  1. Jacob – du får sagt det:-). En veldig god beskrivelse – likte spesielt «skrevet på forblåste topper av motbakker der det finnes to veier ned». Cohen var en av mine favoritter i min pure ungdom, og jeg husker ennå hvordan vi sank ned i melankolien når vi hørte han på toppen av motbakken.

  2. Jeg var blant de heldige som fikk høre Cohen i Langesund i fjor sommer, og jeg ble bergtatt av mannens tilstedeværelse og ydmykhet. Legg til tekster som både utfordrer og gir mening samt en av verdens flotteste stemmer, og en skal strengt tatt ikke forlange så mye mer.

  3. For meg, og sikkert flere, er slik snakkesang som han, Bob Dylan, Tom Waits og noen andre driver med, bare enerverende. (Sterk Naken og Biltyvene er norske og drev på med litt av det samme.) Det blir kjedelig å høre på for meg, og sikkert noen til, når ikke toneregisteret blir brukt mere. Og det holder ikke at kordamene tar seg av resten.
    Likevel har han og de andre jeg har nevnt, lagd mange flotte låter. Men, da mer som et utgangspunkt for en total musikkopplevelse, som for meg, og sikkert et par til, ikke inkluderer snakkesang.
    PS. Før dere som «har forstått han» lyser meg i bann for mine kjetterske uttalelser: Ja, Cohen, Dylan og Waits kan skrive poesi så det formelig knaser i fastgrodde tankebaner. Men, det var altså ikke det jeg nettopp skrev noe om.

  4. Tilbaketråkk: aspergman.com » Lady-Gaga-kontrast-1: LEONARD COHEN

Legg igjen en kommentar til Alt godt Avbryt svar