Notater fra et heteslag

Tjueni grader i skyggen. Jeg raller. Det står her i avisene at polisen smelter. Og dette har de altså visst hele tiden. Jeg kan bare med min beste vilje ikke forstå hvorfor vi ikke mye tidligere har fått vite sannheten om politimangelen i distriktene. En av naboene får en telefon.
– Hei, lille venn. Hvor er du, da? Åja, på landet. Så fint. Hvor er pappa, da? Åja, er han også på landet? Så fint.

På en tur til Danmark en gang besøkte jeg et vanntårn. Tårnet var bygget fordi vanntrykket i området var for dårlig, terrenget var for flatt. Men jeg skjønte ikke hvordan de da greide å få vann opp i tårnet. Skal jeg spise is først, og deretter jordbær, eller er det en øl der borte som speiler seg i varmedisen? Naboen med telefonsamtalen halvveis hvisker ned til meg.
– Hallo der nede, kan du høre meg?
– Ja?
– Det er en rømt fange der oppe, hun har rømt fra et fengsel.
– Jasså?
– Det er hun som gjør alt dette.
– Gjør hva?
– Hun skal ikke være der. Hun er en rømt fange.

Så tar hun med seg kaffekoppen og rusler inn igjen.

Antakelig kommer det regn til kvelden. Dette voldsomme, styrtende, loddrette regnet som bare plutselig er der, de store trekronene kommer til å hvese og suse. Det er delte meninger om det lønner seg å springe eller gå gjennom styrtregn. Folk har gjort forsøk, det er laget tv-reportasjer om slikt. Resultatene av forsøkene peker ikke i noen entydig retning. Det tar åtte minutter for sollyset og varmen å nå jordkloden og huden. Hvis man føler at man holder på å bli solbrent, burde man altså gitt seg for åtte minutter siden. Er åtte minutter nåh eller… nåh? Det er noe å tenke på. Eller kanskje ikke.

2 tanker om “Notater fra et heteslag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *