Hurra for fjernsynet – et femfoldig leve!

Et nølende festskrift til en femtiåring.

I dag feirer vi femti år med tv i Norge! Du finner masse, masse stoff om det på jubilantens nettsider, og der kan du blant annet høre Hans-Tore snakke halvveis bokmål. Som mange av dere vet, var det ikke tillatt med dialektbasert fremføring i NRKs nyhetssendinger inntil for bare et par år tilbake. Den skansen er nå beseiret etter en opprivende debatt både internt i NRK og ute i offentligheten, anført av vår tidligere språkkonsulent Finn-Erik Vinje på den ene siden og NRKs eget språkutvalg på den andre.

Mens jeg skriver dette, snakker Trond Viggo Torgersen på radio om hvordan det er å lage tv. Han forteller at det er hardt arbeid, og ikke alltid like koselig som på radio. Han kunne ikke sagt det mer presist. Dagen i dag er dagen der mange av oss som har stått foran kamera blir intervjuet. Jeg har lyst til å snakke litt om kabler, om de folkene du ikke ser, og dem som står i all slags vær og gir deg bildene som kan zappes vekk med et eneste klikk på fjernkontrollen.

Mars i år, Tana i Finnmark. NRK satser offensivt på å dekke Finnmarksløpet, Europas lengste hundeløp. Vi har etablert oss med utestudio i en lekkert designet iskulisse, perfekt lyssatt. Anne Rimmen er klar til sending. Slik så det ut for seerne, hvis du ser bort fra kamera som du normalt ikke ser. Vi hadde fått laget et fantastisk spesialdesignet studio i is og snø. Vakkert, ikke sant? Det som kanskje ikke kommer klart nok fram, er at det er 32 minus. I hver sending skulle det brenne et bål, noncalant plassert i venstre bildekant, som den største selvfølgelighet. Men jeg kan si et og annet om bjørkeved kjøpt på Shell. Den er ikke spesielt tørr. Vi hadde en hel del bry med det bålet. Enten røk det som en indianerlandsby på krigsstien, eller så ulmet det som i Arbeiderpartiet før et landsmøte. Men de fikk det til, disse fantastiske ståpå-menneskene bak som aldri gir seg. De gav jernet, fyrte og slukket, blåste og svor. Men fyr ble det.

Vi hadde også hunder der. To trekkhunder som skulle fungere som kulisser, bare ligge stille og være deilige. Men hunder på sending er en risikosport. Hunder hyler og uler. De fjerter og gulper og spyr. Og de går umotiverte turer. Hunder går alltid turer, de skal alltid et eller annet sted. Rett før jeg skulle på direkten en av disse dagene fant en av dem ut at han skulle ule. Det ville tatt oppmerksomheten vekk fra meg og budskapet, og det vil man jo ikke. Men hunder er usedvanlig dumme, tåpelige og lettlurte dyr, så et elgbein gjør enhver hund rolig. Det sørget bakkemannskapet for. Så, derfor, ingen uling mer, bare en lydig hund, perfekt som staffasje, stolpet til bakken i solid is. Alt takket være dem du aldri ser. Og de strakk kabler.

Kablene, ja. Her ser du noen av dem under Finnmarksløpet. Under enhver tv-produksjon er det alltid en rekke kabler. Ikke bare skal de funke, men de skal også sitte koblet nøyaktig der de skal. Det er kilometervis av dem. Bildekabler og lydkabler, styringskabler og kommunikasjonskabler, firetråds- og totrådskabler, telefon- og fakskabler, datakabler og kabler til regi i Oslo og Bergen og Stavanger og Trondheim, og alltid en kabel som må fikses og sikres. Javisst, sikres, og også bevoktes. Det finnes alltid noen der ute som vil klippe en kabel: En misfornøyd lisensbetaler, en som ikke er enig i programmets budskap, eller noen som gjennom førti år har opparbeidet seg en aggresjon mot værmeldingen. Folk klipper faktisk kabler med den begrunnelsen. Disse kabelklipperne er i mindretall, men de finnes. Dess verre er det med mer normal feil: Kabler som er feilkoblet, kobbertråder som er slitt, kabler som er analoge når de burde vært digitale, optiske kabler, utgåtte kabler og sterkstrømskabler som skulle vært svakstrømskabler. Og nei: Vi bruker ikke scart. Men vi fryser.

Slik så en av fotografenes fottøy ut under Finnmarksløpet. Praktisk, velprøvet og fungerende. Dette er en NRK-medarbeiders hverdag mange måneder i året. Det er essensen av et yrkesmenneskes erfaring gjennom årtier. Goretex til sitt bruk, urfolks erfaringer ellers. Dette fottøyet har også sin fordel for deg som seer: Du hører dem ikke, alle disse fottrinnene på ordre fra regi, kamera 2 høyre, litt til, så ja, stans, og alt du ser er en liten innzoom, en liten bevegelse på tv’n, du lurer på hva som skjer, litt mer til venstre, få se, få se, flytt deg litt, og vi vet at du sitter der i sofaen og ber oss flytte oss, men vi venter, for dette er dramaturgi, dette er tv på sitt beste, det er dette som gjør at du ikke går til TV2. Ja, vi skal zooome ut, men bare hvis du blir sittende, vi vet hva du vil ha, dette er femti års opparbeidet fagkunnskap. Du skal få se. Men det er vi som bestemmer, dette heter dramaturgi. Og vi vet at du sitter der.

Og jeg elsker det. Jeg elsker denne frysingen ute på settet, jeg elsker fagkunnskapen som er formsydd for at du skal sitte der og ville ha mer, mer, mer. Jeg elsker å ha vært en del av dette maskineriet, og the show som must go on and on and on. Jeg elsker følelsen i studio når jeg jeg har sølt et helt glass vann i en monitor på en valgsending mens et innslag går, og alt bakkemannskapet sier er «slapp av, vi ordner det», og når innslaget er over kan du som ser ikke se annet enn en kontrollert programleder som fortsetter. The show goes on and on and on. Sendingene slutter aldri. De gjorde det før, men de gjør det aldri nå.

For meg er fjernsynet mer enn underholdning. Det er en kultur, en oppvekst, en barndom. Da jeg ble profesjonell tv-medarbeider ble det frysing, svett sminke, tårer, krangler, medarbeidersamtaler, seertall og memorering av introer, ikke bare Bilde-For-Bilde, mens også samarbeid med Roald Øyen og bildeklipp og seertall og værsgod og har vi det vi skal ha. Tv i Norge er historien om blodslit og en evinnelig frysing. Og jeg er så takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være del av historien og jakten på bildene og seere.

Javisst, jeg er kritisk, til det meste. Jeg er kritisk til de av dere som ser tv som fiksjon, og til de av dere som ser tv som virkelighet. De som bare ser fiksjonen, ser bare kjendisene. Men de ser heller ikke den stadige uroen og blikkene på t-banen, eller hvorfor mange av mine kolleger har hemmelig telefonnummer. De ser heller ikke den stadige uroen på redaksjonsmøtene over andres seertall, over uroen for egen arbeidsplass og personlige økonomi. De som bare ser virkeligheten kan heller ikke se arbeidslistene, den stadige uroen i arbeidsplanene, frykten for konkurrentene, frykten for å bli mislikt. Frykten for at du skal ringe inn og si at du ikke liker oss. Men jeg er bekymret for mer: For deg som skrur på tv som en bakgrunn. For deg som tror at dette er ren underholdning, og som var blant de tusenvis av barn mellom 8 og 12 år som så reprisen av Big Brother kl 01 om natten. Hvor var foreldrene dine? Ikke nekt, vi har statistikk, vi vet hvem du var. Det var ikke slik vi ville ha det. Vi tenker også på deg som ikke synes det er morsomt med en full mann som snubler på lillejulaftens kveld på gulvet i rus, mens alt du vil er at mamma ikke skal røyke hasj i morgen. Og alle vi andre kaller det tv-tradisjon.

I dag skal du kose deg med femti år med en fri tv i et fritt Norge. Du har selv kunnet velge tv-tilbudet på NRK1, og det er mye å glede seg til. Akkurat nå, mens jeg skriver, forteller Erik Bye om pionértiden. Glem den ikke, den er gull verdt. Erik, det hender jeg savner deg.

Skrevet i dyp takknemlighet over å ha fått være med på tjueen av de femti. Fortell gjerne om din beste tv-opplevelse.

9 tanker om “Hurra for fjernsynet – et femfoldig leve!

  1. Det er banalt, men det var å vere inne i Fornebu Arena og følge regien på Glow, medan Madcon sang seg gjennom salen og sikkerheitsvaktene brauta ville jublarar til side og folka i Düsseldorf og i Alfaz del Pi dansa rumpa si av for eit norsk grand prix. Det var uendeleg stort og uendeleg gøy å få vere med på ei stor europeisk rørsle.

  2. «…For meg er fjernsynet mer enn underholdning. Det er en kultur, en oppvekst, en barndom.» – Akkurat der sa du det, Jakob!
    Jeg er vokst opp med fjernsyn, og jeg tilhører også den generasjonen som opplevde svart/hvit sendinger fra Norsk rikskringkasting, og da også med kun en kanal. De som var riktig heldige, (dæm på sørsia av fjor’n), fikk også inn russisk tv… Det virker jo som en helt annen tidsalder å tenke tilbake til!
    Det er utrolig mange gode tv-opplevelser jeg kunne ha listet opp, men for å nevne to som virkelig har utmerket seg, og satt sine spor, så er det jo «søndagsmatiné» hvor de viste «Madam Butterfly», og så er det tv-serien «Det var en gang et menneske». De har virkelig festet seg i minnebrikka!

  3. Det er akkurat slik jeg også husker det. Tiden da du kunne velge kun NRK, da du med spenning benket deg foran apparatet i en barndom full av bilder utenfor rommet, utenfor fjernsynet. Med kun en liten sjokolade handlet i kiosken til Bernhard som lørdagsgodteri, ikke et lass kjøpt på lavprisbutikken.

    Jeg likte å lese dette, likte å lese hvordan du gir en massiv honnør til kabelleggerne, til de usynlige og uhørbare kollegene dine, til konkurransen som etterhvert kom, til usikkerheten – men også til samværet, tonen, pågangsmotet.

  4. Mange gode minner. Oftest sammen med pappa på en lørdag eller søndags ettermiddag. Bare det kunne kalles sport, så vi det.
    Men, husker egentlig best de pinlige stundene. En tsjekkisk film der mor, far og tenåring får reinhekla porno servert i mandagsfilmen. (Øhumm, trur det blir regn i mårra, kom det fra pappa.)
    Eller den gangen jeg ikke måtte gjømme meg bak en pute med tårene mine pga. at helten skulle henges for en hest han ikke hadde stjålet.

    I dag ser jeg lite TV. Tror jeg har sett meg mett…

  5. Artig å lese dette. Jeg jobba med koordineringa av arrangementet – og TV-sendingene i Tana, for kommunen. Skaffa også hundene. Og fikk høre om våt ved fra Shell. Hahaha ! Hører med til historien at jeg har kjøpt ved hos Shell flere ganger sjøl, men den har alltid vært tørr og fin. Hahaha!

Legg igjen en kommentar til Dnort Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *