Ferdig, lærer!

– Hva skal vi skrive om, ååååhhh. Åhhhh. Lææærer! Aaaarg!
Sist hørt i femteklasse.
Jeg satt på vindusrekka – jeg har alltid sittet på vindusrekkene – og kastet blikk på den andre av klassens to skriveføre, ei jente med langt hår som luktet Timotei-sjampo. Dette siste kan jeg ikke vite sikkert, for jeg kom aldri på lukthold, men om hun vasket håret i noe (noe hun vel gjorde), må det ha vært Timotei. Alle vasket håret i Timotei på syttitallet. Hvorom allting var: Vi himlet begge stumt med øynene over klagingen fra bakerste benk, over denne evinnelige sutringen fra dem der bak, og vi satte bare i gang. Vi skrev i rasende fart, kikket ut vinduet, skrev videre og videre og videre. Det var aldri noe spørsmål om hva vi skulle skrive om. Herregud, jeg elsket norsktimene. Og senere, litt hårvekst rikere og et stemmeleie lavere, elsket jeg norsktentamenene. Eksamenene. Disse herlige, stumme timene der tyngdelover var opphevet, stillhet rådet, og det var lov å ha med godteri. Jeg så ut av vinduet og hadde alltid kontroll. Hva man skal skrive om? For et dumt spørsmål. Spør heller hva man ikke kan skrive om. Det er ikke mye.

Eller, jo. Jeg kunne ha skrevet mye om tokomponents epoxymaling. Om blandingsforhold, om tørketider som er raskere enn rundetidene til Kay Stenshjemmet var. Og om å ha blandet nøyaktig én desiliter for lite for å klare første runde. Kay Stenshjemmet, du vant riktignok på lengde. Men så føk du heller ikke rundt og skulle rekke kvadratmeter. Mye jeg kunne ha skrevet om det. Men jeg gidder ikke.

Jeg kunne heller ha skrevet om gressløk. Jo, sannelig min hatt, det gjør jeg. Jeg har eid min egen gressløktue i tolv år. Det er en underlig plante, klar til høsting i mai, mens bjørkebladene står måpende og hutrer inne. Det er ikke rart at bjørkene ikke vil springe ut: De ser jo at jeg kommer ut med saks og skjærer i levende grønt, derfor velger de å bli inne en måned til. Men gressløken – den er like blid og kommer ut igjen, vokser seg fyldig og saftig, og der bjørka gir opp i august, gir gressløken seg aldri, aldri, ikke før frosten kommer, da siger den sammen, og du kan høre den hviske ‘i’ll be back’ i triumf.

Og til vintermånedene: Gressløkolje. Legg gressløken i rapsolje, skru til, og som læreren i norsktimene skrev på tavla: La stå. Jo, det finnes da alltid noe man kan skrive om. Ferdig med den saken.

11 tanker om “Ferdig, lærer!

  1. …Og jeg var selv alltid glad i tentamen og elsker fortsatt eksamen, selv på universitetet. Hurra for stillhet og skrivero, tidsfrist og lett tilgjengelig snacks, kaffe på termos og en solid matpakke.

  2. Det litt merkelige med de som sukket og ikke helt klarte å fylle 2,5 sider, selv ofte var gode historiefortellere. Kanskje ikke så oppfinnsomme fortellere. Men, muntlig kunne de lire av seg lange historier om både dette og hint.
    Tror nok de først og fremst slet med å skrive. Å omforme det som er en eller annen plass oppe i hodet, til bokstaver og formuleringer på et ark er nok ikke noe alle er skapt for. Minimumskravet er i tillegg satt i forhold til gjennomsnittet og sliter du med å i det hele tatt kvalifisere til «bestått» tenker jeg at en hver skriftlig eksamen fortoner seg som et mareritt.
    Vi som skriver blogg og besvarer andres blogginnlegg har nok svært, svært sjelden hatt slike problemer. Noe som vel er litt av bloggingens dilemma. Hvem skriver vi for og blir det lest av den gruppen det var myntet på?

  3. Åå herregud. Jeg lekte meg til femmere i norsk. Brukte sjelden mye tid på tekstene jeg skrev, og hadde alltid en følelse av at jeg hadde lurt lærern. Så hadde jeg en god sidekamerat. Han fikk konsekvent karakteren «to pluss, godt arbeid». Etter eksamen i nynorsk sukket han «jaja, det ble to og en halv side på svensk». Han jobber i dag som advokat.

  4. Fikk meg til å tenke på da vi fikk i oppgave fra læreren å skrive om en hendelse fra vår hverdag, det var vistnok i videregående, men dog… Jeg satte ivrig igang med å skrive, og fortalte villig vekk om hva som hadde hendt meg den foregående helg. Lang historie kort, og uten å gå inn på selve historien jeg skrev om, så fikk jeg følgende tilbakemelding fra lærer da vi fikk tilbake stilen; «Du har litt for livlig fantasi, unge frøken!»
    Javel, tenkte jeg i mitt stille sinn, og viste med meg selv at det var faktisk ‘en sann historie i fra virkeligheten’, samtidig som jeg undret meg på hva som ville blitt sagt om jeg virkelig hadde tatt i bruk min livlige fantasi?

  5. Vet du, av og til tar jeg meg i å savne de norsktentamenene og norskeksamenene, jeg tror nok det var mine fineste stunder på skolen, det var noe med det å møte opp tidlig, vel vitende at du skal få lov til å bruke fem timer til å skrive, men du aner ikke om hva.

    Og jeg husker følelsen da jeg snudde arket og leste gjennom oppgavene jeg kunne velge mellom, og for hver oppgave tenkte jeg «ja, det kan jeg skrive, og det,» og var litt fortvila for at jeg bare kunne velge en.

    (Noen ganger tar jeg også meg selv i å savne mattetentamenene. Det tror jeg er litt mer bekymringsfullt.)

  6. Ser jeg har mange sjelevenner i de andre kommentatorene her som elsket norsken. Åh det var så fint. Så fint å kunne sitte der og bli oppfordret til å være kreativ! Slik burde det alltid være, i alle deler av livet.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar