– Hallo, kammerat. Psst, kammerat. Harru no småmynt te en gammal sjøulk?
– Nei, tenk at jeg har ikke det. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. Det er et jævla mas. Kommer man så i kassa på Rema. Står man så der med lommeboka. Drar man så opp en hundrings. Og har man så betalt. Og da kommer det: Har du femti øre, eller kanskje en krone, eller kanskje en femmer, og så blir man stående der, vrenger lommene, køen stopper opp, hele butikken stopper opp, man vet at man kanskje har femti øre et sted i jakkefóret, joda, man kjenner noe inni der, og ekspeditrisen retter på håret og tygger videre på tyggisen og renser neglene, og det drysser lommerusk over hele gulvet, kvitteringer og småspiker og til og med en narresmokk, hvor faen kom den fra, den skulle man stappet i kjeften på den tyggegummityggende og passe engasjerte kassadamen, der var den, nei, det var en mutter og ikke femti øre, vent, jeg har den snart, jada, bare press på der bak, jeg gjør så godt jeg kan, og snart er det deres tur, og da er det dere som står der og tømmer bukselommer og skjørtekanter for papir og småstein, de må jo ha et gedigent renholdsbudsjett på Rema, alle gulv skal feies rene for den samlede befolknings navlelo og tobakksrusk når dørene stenger for kvelden, og alt på grunn av hundretusenvis av menneskers fortvilte jakt på småmynt, der var den, nei, det var en eurocent, så beklager, jeg har ikke femti øre, nei, ikke engang ei krone, nei. Her har du en hundrings.
– Takk skarru ha, kammerat. Tusen takk. Velsigne deg.
– Kjeften på deg.
2 tanker om “Replikkveksling i Urtegata”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Takker jeg også.
Sier det ikke til vanlig. Men, det må bare sies her:
Du skriver bra!
Takk. Jeg setter pris på sjøulker.