Livet, det e som saltfesk

Adspredte fredagstanker om døden og lykke, sensur og visdomsord.

Det er så vakre dager nå. Jeg har sett bjørkene slippe løvet, motvillig, men av nødvendighet. Bjørkene vet at det ikke kommer en ny vår uten at det slipper til en vinter.

Hvordan skulle livet leves om det ikke fantes en død? Jeg husker ikke tallet på mennesker som skulle ha levd her på jorden om det ikke fantes en død – men tallet var overbevisende voldsomt. Det har nettopp gått en BBC-serie på tv om jakten på bristepunktet. Det var vel David Attenboroughs antakelig siste manifest i kampen for en nyansert stemme fra kapitalismen. Livet i BBC har ikke vært enkelt. BBC, alle kringkasteres mor, hadde så voldsomme begrensninger på hva de kunne si om virkeligheten at virkeligheten selv ble en fiende. Jeg tror jeg var på leirskole den dagen Bobby Sands døde. Jeg husker bare, fra den gangen, at det var et forferdelig oppstyr om at en mann hadde sultet seg til døde. Det kunne BBC ikke fortelle hele sannheten om, sånn uten videre: Storbritannia stod i en krig, og det skulle komme flere. Dette var i 1981, et helt år før Falklandskrigen.

Det David Attenborough sa i fjorårets tv-dokumentar, fritt og uhemmet, var at døden er nødvendig. Det kan ikke bo for mange mennesker på kloden. Det finnes regnestykker på dette, og disse regnestykkene er så ubehagelige og vanskelige. Vi skal, ved hjelp av legemiddelindustrien, overvinne døden, men det er ikke så lurt, sa han. Vi må dø, og det er en naturlov vi prøver å trosse, med god hjelp av vår kløkt og nøkler til livets undere. Vi kan lure døden nå, vi kan innvilge oss liv helt opp i 150 år, har jeg lest. Det blir virkelighet nå. Og det er bare starten. Det er en prioritert oppgave – og enhver Nobelpris verdig – å stanse døden. Og det er nye tider i BBC. Nå kan de visst si nesten hva de vil, også der.

Jeg har et tiloversblevent bilde fra sommeren. Det er fra et bryllup vi kom over, nesten gjemt i en busk, den dagen vi kikket på halvveis modne epler. Et brudepar gav sitt ja på denne avslepne sommerkvelden. Det er et livets under at folk finner hverandre. Og når man endelig finner hverandre, gjelder det å unnlate å fundere for mye på hva framtiden bringer. Det er ikke sunt å fundere for mye. Noen ganger må man bare la livet flyte. Det var Knutsen & Ludvigsen som sa det i en sang: Livet, det e som saltfesk, det må vainnes ut i blaint.

3 tanker om “Livet, det e som saltfesk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *