Respekt

Jeg blir ikke klok på havet. Det har jeg aldri vært eller blitt. Jeg har sett det i så mange varianter, jeg har så mange bilder i hodet. Fra de mest frådende vinterdager, til det blankeste blanke. På samme sted. Stille hav er ikke speilblankt, slik en utbredt misforståelse er. Et stille hav er som olje: Føyelig, utfyllende, flytende. Et skip som bryter et stille hav i rett fart lager nesten ikke spor eller kjølvann. Det er så vakkert å flyte på en båt som har rett fart, retning og bør.

Men i dag. Ja, dere ser selv. Tilsynelatende er det bortimot flatt hav der ute. Jeg stod i fjæra og kjente at kreftene kom et sted fra som ikke er til å bli klok på. Én eneste bølge er flere titalls tonn vann, men hvor bevegelsen starter kan man ikke se. Det blir tydelig når bårene møter motstand, det kan være en usynlig marbakke eller en stein, et belte av tang eller bare en sandstripe. Da dundrer det plutselig i jordisk masse.

Disse to bildene er tatt med bare tre sekunders mellomrom. Jeg stod lenge og så på denne maktdemonstrasjonen i dag. Jeg ville ikke for mitt bare liv ha vært ute på fjorden. På et tidspunkt reiste bølgene seg i mangfoldige meters høyde, og jeg følte en stor respekt for ting jeg ikke kan eller vil kjempe mot eller med. Det er bare respekt. Min sjel er så liten, og havet så stort.

11 tanker om “Respekt

  1. Og det tøffeste er at dette er bare småtterier.

    Jeg kikka på det samme fenomenet i dag, tilsynelatende stille vann som plutselig bryter. Det er fint som bare juling. Men ikke til å surfe på. Da må det mer futt til. Futt som jeg egentlig er fornøyd med at vi ikke har her.

  2. Om det er noe på denne jord som får meg til å føle meg bitteliten og veldig forundret over naturens krefter – så er det havet. Havet har så mye rått i seg, så mange skjulte skatter. Havet tar plass, krever respekt fra omverdenen. Jeg liker havet. Når det bruser med fjærene. Og når det lar sola speile seg og skaper glitter. Takk for herlig innlegg. Nok en gang.

  3. Jeg savner også havet. Jeg er oppvokst på et sted der du kunne se utover hele Saltfjorden. Det er noe så underlig som spenning og ro knyttet til nettopp havet, og jeg kjenner det hver eneste gang jeg står ved kyststripa det. Men nå, i innlandet, er det ikke så mye vann å se, og det er definitivt ingen bølger som bryter over undervannsskjærene. Derimot er det mye tåke liggende over Vorma i morgentimene, og det er også vakkert, om enn på en veldig annerledes måte.

    Flott innlegg, gode bilder.

  4. Fint sagt: «Min sjel er så liten, og havet så stort.»
    Bevegelser kommer ikke i systematiserte former. Dessverre. Noen dager hadde det vært så godt med stille hav. Men, nei. Bølgene ruver truende, og ja. Frykten er ikke mange millimeter unna. Samtidig; bevegelsene – det er godt vi har de også. Så ikke hver dag blir lik. Så taushet ikke forblir innelukket i et tilsynelatende stille hav. Bevegelse tyder på liv.
    Fine bilder!

Legg igjen en kommentar til Elisabeth Avbryt svar