Jeg, mitt uforbederlige lydmenneske, har en fetisj for lyden av takrenner om høsten. De klukker, drypper, renner, fosser. Alt i takt med høstens vekslende frammarsj i allianse med vinteren. Jeg har ikke skjønt den alliansen: Vinteren kommer til å legge høsten på is, likevel flørter høsten skamløst og vått mot frostpustende vinter som, straks den har fått det som den vil, strekker seg ut mot dager av taushet. Takrennene kommer til å forstumme, vannpyttene blir blanke og fortegnede.
Bak de nakne bjørkekvistene har månen igjen fritt innsyn til vinduskarmene: Hvis det finnes en mann i månen har han enda en gang utilslørt adgang til soverom, der kan han kikke til han skjems. De fant ingen mann på månen, astronautene som for førti år siden i fjor spratt rundt der oppe og visste at livet aldri ble det samme. På den andre siden var de ikke over hele månen. På den tredje siden lever det fortsatt hardnakkede konspirasjonsteorier om at de aldri var på månen. Så hvem vet? CIA? KGB? Kan ikke det snart komme til en avklaring? Sånn at vi trygt kan dra gardinene til side, nakne som vi er, og vite at det ikke sitter noen der oppe? Og hver gang vi er urolige kan vi bare tro på forsikringen i døråpningen: «Men herregud, slapp av, vi garanterer, vi har vært der. Det finnes ingen andre menn på månen enn vi. Så. Slutt nå. Stol på onkel. Sov nå. Det er ingen dyr under senga. Sov nå. God natt.»
Vinteren kommer nå. Har sett det før. Been there, done that.
Både vinteren og månen ligger mitt hjertet svært nært. Jeg er glad i de begge. Og lar månemannen spionere på meg og vinteren omfavne alt rundt meg. Men jeg kommer til å savne at det regner hardt på natta. Det er slik en deilig lyd å sove til.
Ja. Hardt regn er et savn.
Jeg savner gresshoppene. Jeg liker bedre å sovne til gresshoppenes kveldssymfoni enn å vokne til høstens harde regn.
Når vinteren kommer, er det lite som kan slå lyden av ski som glir og staver som bryter kald snø. Kanskje knitringen av ved på et bål eller i en peis?
Men jeg tror kanskje bølger som klukker, er den største favoritten.
Eller lyden av stillhet. En overveldende deilig og skremmende lyd.
Ingenting får meg til å sovne så fort som vind og regn på soveromsvinduet. Jo mer vær, jo bedre. vokste opp med mye vær rundt meg.