God dag, general

Den gamle dogtag’en min har en tendens til å flytte seg mellom skuffer og esker og skap. Nå har den dukket opp igjen, og minner meg om at det er et år igjen til jeg formelt er ute av rullene. En dogtag er alle soldaters dødssmykker. I følge historiske kilder ble de brukt første gang rundt 1870, og har siden den gang vært alle pårørendes skrekk å få halvdelen av. En dogtag er nemlig todelt. På begge de avbrekkbare sidene står soldatens nasjonalitet, fødselsnummer og blodtype. Når en soldat faller om på slagmarken, skal saniteten øyeblikkelig vite hva slags type blod de skal gi under transfusjon. Går det ille, skal den ene delen brekkes av og sendes hjem.

Jeg har vært på én eneste repetisjonsøvelse. Det var sterkt mot min vilje, og også ikke spesielt ønskverdig i NRK. Det var i 1990, jeg hadde jobbet et år i Kringkastingens tjeneste, og var involvert i en stor, landsomfattende dataopplæring på distrikskontorene. Derfor kom brevet fra Krigskommissariatet svært ubeleilig. Det stod med krigstyper at jeg skulle møte ved militær avdeling ved Kirkenes mandag klokken null åtte hundre. Hilsen Krigskommissariatet.

Det ble skrevet et ankebrev, undertegnet min lokale sjef, et brev som ble oversendt på telefaks, og saken ble glemt. Vi hørte ikke noe mer fra krigsherrene, inntil lørdags ettermiddag før innrykk. Da ringte det en svært avmålt kar fra Varanger Bataljon og kunne med glede fortelle at søknaden var avslått.
– Jeg anker på stedet, general!
– Oberst. Ja, da får du gjøre det på stedet mandag morgen null åtte hundre. Mottatt?
– Mottatt.
– Mottatt slutt.

Kringkastingssjef Einar Førde var en varm, forståelsesfull og praktisk mann. Vi hadde tillit til den mannen. Som øverstkommanderende i NRK forsvarte han oss alltid mot farer og angrep. Men selv for Einar Førde kunne oppgavene bli for store: Da jeg ringte ham hjem samme lørdag kveld, var han svært i tvil:
– Arvola, høyr no. Det er laurdag kveld. Eg skulle så gjerne ha hjulpet deg. Men det er laurdag kveld, og hadde du ringt noko tidligare, så kunne eg kanskje… vel, eg trur du berre må møte opp og levere ny anke. Hels gjerne frå meg, men ha ikkje for store von om noko under.

Klokken null åtte hundre mandag morgen stod jeg på indendanturen med en håndskrevet anke i hånden. Brevet ble overlevert rullefører, som kastet et kjapt blikk på ønsket om å slippe tre uker i felt:
– Avslått. Skostørrelse?

Med feltstøvlene dinglende i snøret på overarmen fant jeg siste utvei ved dørskiltet «Lege». Jeg satte meg på venterommet, gned meg i øynene med ermene på feltgenseren og kjente at det stikkende genserermet gjorde nøyaktig hva jeg håpet på: Etter noen minutters iherdig gnidning hadde jeg øyne store som en lemur, og røde som en albino. Døren til legekontoret gikk opp, og løytnant Doktor kom ut:
– Tre inn. Hva plager deg?
– Åh, løytnant Doktor, jeg er så syyyk. Så syyhyyhyk. Øynene mine. Jeg kan nesten ikke se. Åh, jeg kan ikke skyte når jeg ikke seeeeer.
Doktoren med to stjerner på hver skulder kikket på meg, og bak mine rødsprengte øyne kunne jeg se ham legge armene i kors, ledsaget av ord utmeislet med militær presisjon:
– Arvola. Hva tror du at du kan oppnå med dette? Inn i tjeneste. Forsvinn.

Det ble tre uker i et rep-kompani som var ristet sammen fra hele landet, alle like irritable over Krigskommissariatets brev. Jeg vet ikke hvem det var verst for: en lagfører som kom fra Kristiansand, var 43 år gammel og innkalt i siste liten før han ble for gammel. Han hadde ikke vært på rep på fjorten år og var skitforbanna. Eller mannen fra en nabobygd 19 mil unna, som han pendlet ulovlig til hver kveld etter endt tjeneste, dro hjem til kona, knullet som et dyr hele natten og var på plass til morgenoppstilling presis 0730 hver dag, vel vitende om at UP kunne tatt ham når som helst. Men det var også den øvelsen der jeg så sommeren i Finnmark komme i løpet av tre-fire timer om natten, bjørkeløvet med museører som ble til sommerløv mens jeg passet primusen.

God dag, general. Jeg har ett år igjen. Og dogtag’en min er like hel. Jeg lurer fortsatt på hva Einar Førde kunne gjort om jeg hadde ringt ham tidligere.

3 tanker om “God dag, general

  1. Jeg tror salig Einar ville fått samme beskjed. Bare å stille opp om man ikke har annen grunn enn at arbeidsgiver ønsker at en er på jobb istedet. Eget dødsfall kan vel være grunnlag for vurdering av fritak…
    Undertegnede har så langt ikke vært på en eneste rep. og har heller ikke noe hundemerke.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar