Knapper og glansbilder

– Fem krona. Look. Kommjunist-ticket. Fem krona only.
Torgselgeren i Kirkenes – det må ha vært august 1992 – brettet ut en knøttliten rød bok med passfoto og stempel. Han ville selge meg sin en gang gyldige medlemsbok i Komsomol, kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Alle unge som ville opp og frem i Sovjetunionen stod i Komsomol, som hadde flere titalls millioner av medlemmer på det meste. Nå lå den der til salgs på torget i Kirkenes, den røde medlemsboken blant opptrekkbare lommeur, fallbudte akvareller, trefigurer og leketøysbiler: Beviset på at han en gang hadde tilhørt det store imperiet. For fem kroner ble den min.

De russiske torgselgerne ble et fast syn en rekke steder i Finnmark da Sovjetunionen ble erklært oppløst. Som journalister forsøkte vi å formidle hvilken revolusjon dette var også for folk i nord, men Norge er et langt land. Nyhetsbildet vårt konkurrerte med dramatiske hendelser i Europa forøvrig. I ettertid er det lett å se at nordnorske lokalredaksjoner slet med å få gjennomslag for virkelighetsbeskrivelsene. I sin tur kan dette ha medvirket til at nordområdene ble satt så seint på dagsorden som vi nå alle vet at de ble: i stort og smått anså mange rikspolitikere russere mer til bryderi og bråk enn som likeverdige handelspartnere og forhandlingsparter. Parlamentarikere og statsråder hadde rett og slett ikke beslutningsgrunnlag for annet.

Mer enn én gang satt vi i lokalpressen hoderystende tilbake etter sentralredaksjoners reportasjereiser nordpå: Ressurssterke medier som Dagbladet og Dagens Næringsliv vaset i år etter år rundt i blindspor og uvesentligheter, trykket mer eller mindre pålitelige vandrehistorier om nyrike russere i hvitevarebutikkene på Kirkenes og gjenfortalte røverhistorier om Nord-Norge og Nordvest-Russland som få kjente seg igjen i. Bare Aftenposten hadde en rød, troverdig tråd gjennom dekningen av nord, takket være kunnskapsrike lokaljournalister med lang fartstid og kontinuerlig patruljering i dekningsområdet. I NRK gjorde vi vårt beste, men som sagt: Det kunne være et utmattende slit å forklare sentralredaksjoner at utenriksstoffet befant seg innenriks. Det kommer til å bli et forvirrende og tidkrevende arbeid for fremtidens historikere å skulle fortelle historien om jernteppets fall i Norge, hvis metodikken baserer seg på analyse av riksoppslag.

Men det kommer nye sjanser. En ny strek er dratt på sjøkartene i nord, det skal bores herfra til iskappen på Nordpolen, nye trålere skal på havet fra hvem vet hvilke havner til hvem vet hvilken pris. I det siste har det vært regjeringen som har måttet forklare hvorfor nordområdene er viktige. For enhver journalist med historier å fortelle er det en bisarr utvikling. Det er å håpe at noen fortsatt skal kunne følge med på det som skal skje, påpasselig, påståelig, iherdig og insisterende overfor sentralredaksjoners bunnlinjer og månedstall for nettklikk. Det må bli in å få lov til å være grundig igjen. Det rett og slett bare må bli det.

– Hahaha, this one is very old! gapskratter russeren som jeg treffer i Kirkenes sentrum i september 2010. Han er på vei til en av trålerne i havna, under armen bærer han en pakke bleier og bunkret mat. Han blar i den gamle Komsomol-boken som jeg kjøpte den gangen, humrer, peker på bildet av det som en gang var en partikamerat og ler:
– Very long time ago! You bought this? Haha! Bring it to antikvariat!

7 tanker om “Knapper og glansbilder

  1. Skal jeg tro en ex-kollega av deg, var ikke journalistene her nord langt fra så enige i hvem og hva som fortjente oppmerksomhet og spalteplass. Er visstnok en del sjalusi og intigemakeri i redaksjonene…
    Men, at det trengs god og grundig journalistikk er det ingen tvil om.

  2. Jeg kjenner ikke noen sjalusi og intrigemakeri igjen fra min gamle redaksjon, nei. Ikke på noe vis. Jeg har levd og pustet med den redaksjonen i 21 år. Så jeg tror ikke det er det du sikter til. Kirkenes-samfunnet, spesielt industridelen, har ikke vært noe enkelt område av Norge å drive journalistikk i. Kompleks, sammensatt arv fra en gammel gruvetid kombinert med en forvirrende lokal Barents-satsing har gjort kommunen til en vanskelig del av landet. Såvisst en av de mest spennende deler av landet, men som jeg sier: problematisk.

  3. Når en kommersiell aktør får dominere et samfunn så mye som gamle Sydvaranger gjorde og nye Sydvaranger Gruver er på vei til å gjøre, forstår jeg godt at journalistene sliter. Alle kritiske spørsmål blir en direkte fare for profitten.
    Det er likevel ingenting mot det man har å slite med på andre siden av grensa. Der er så godt som alt i privat eie. Når profitten får herje fritt er det lite annet som får spillerom.

  4. ja hjemlengselen- det er å kunne begynne en setning uten å forklare alle konnotasjoner og assosiasjoner for den du prater med. «far min jobba på sydvaranger- (det var et gruveselskap, ja eller er, det har starta opp igjen, men den gang, det var som en stat i staten, gatelys, forsamlingshus, og, og så var det jo fagforeningen da, som- har du hört om Ellisiv Wessel?)»

    Den rommer ikke alt samehatet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *