Når man står midt inne i en diger menneskemengde, er det umulig å anslå hvor mange man har rundt seg. Én avis sier 2000, en annen at mellom 3 og 4 000 mennesker var samlet på Sergels torg i kveld. Jeg bare havnet midt oppi det. Er det ikke det mange av oss sier? Vi bare ble med.
Demonstrasjonen var del av flere markeringer mot Sverigedemokraterna, som for første gang møtte i Riksdagen i dag. Mønstringen var sammenkalt av alle røde og grønne partier, med en sterk overvekt av unge grupperinger på ytterste venstre. Da Vänsterpartiets leder Lars Ohly talte, eksploderte folkemengden i lange, samtykkende «ja»-rop. Politihelikopteret minnet om at dette ikke er ukontroversielt eller ufarlig. Demonstrantene selv anser at de holder en demning mot rasehat og intoleranse, motstanderne mener at demonstrantene egentlig protesterer mot demokratiet. Selv heller jeg mer mot en balansegang: Hvor går grensene for flertallets tyranni, og hvor går grensene mot å la mindretallet diktere demokratiet?
To bloggposter lengre ned her på bloggen har det falt to interessante kommentarer. En kommentator sier at det finnes ting hun ikke savner ved lokalsamfunnet sitt, og det er «samehatet». En annen kommentator spør deretter hva hun sikter til. De får svare for seg selv, men replikkvekslingen er symptom på en norsk demokratidebatt som aldri helt har nådd riksplan. Debatten har alle ingredienser: Påstander om undertrykkelse og usynliggjøring på den ene siden, påstander om notorisk kravmentalitet og upålitelighet på den andre. Påstander om brudd på urfolkskonvensjonen, møtt av påstander om egoistisk næringsfiendtlighet. Det skulle bli fred i landet etter at Finnmarksloven trådte i kraft for fire år siden, men lovverket satte ingen stopper for rettighetsdebatten, gav ingen praktisk avklaring om retten til landarealer og satte intet punktum. Vondt blod fortsetter å strømme ut av åpne sår.
Det representative demokratiet hadde sagt sitt for tretti år siden: Alta-Kautokeino-vassdraget skulle bygges ut, slo Stortinget fast. Da brast demokratiets demninger, og et folk uten flertall i demokratiet tok loven i egne hender, lenket seg fast og stanset flertallet. Riktignok bare en kort stund, og de ble båret vekk av politi, men de mente at de hadde retten på sin side til å gjøre det. I en dokumentar som Torill Olsen og Harry Johansen laget i fjor, ble det påvist hvordan demokratiet har tvunget de minst ressurssterke ut av egen identitet, og attpåtil forlangt at de skal betale for det selv.
[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/10/torgdemo.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/10/torgdemo.flv[/pro-player]
Jeg vet ikke helt hvor assosiasjonene kom under dagens stordemonstrasjon. Var det flertallet jeg så demonstrere, eller var det et mindretall på noen tusen personer? Hvor løst sitter demokratiet, når vi stiller det på en knivsegg? I en kronikk i Aftenposten for tre år siden spør professor Sigurd Skirbekk om demokratiet alltid er det beste. Er det et passende spørsmål, eller er spørsmålet så farlig at det allerede er nedstemt?
Om man bruker så følelsesladede ord som «hat» og med det stempler en stor del av befolkningen, får man jaggu forklare seg.
Ellers er dette med demokrati noe vi absolutt burde diskutere. Uansett om man snakker om flertallets diktatur og mindretallets tyrrani, handler det uansett om at man i en hver sak må komme fram til noe som skal gjelde for alle. Og da må nesten de samme spillereglene gjelde for hele folket. Eller?
beklager dnort, men jeg så ikke den kommentaren din før jeg ble gjort oppmerksom på den her. Jeg skal svare, men i min egen blogg tror jeg. Jeg er ikke helt komfortabel med å blogge i andres blogger.
Såh, videre. Hvem var det som sa at demokratiet ikke fungerer for minoriteten? James Clifford? Jeg tror det. For at demokratiet skal fungere for minoriteten må minoriteten alliere seg med deler av majoriteten, og står da i fare og ender nesten alltid opp med å miste deler av sin egenart/ slipe seg til for å tekkes majoriteten/alliansen.
Bortsett fra det er jo demokrati finfine saker.
Som ide er demokrati en god ide. I virkeligheten har det vel aldri helt fungert. Som så mange andre gode ideer blir tanken bak fort bare erstattet av andre tanker.