En Sponheim på sengekanten

Denne høytidelige tredje person. Forbeholdt kongelige. Lars Sponheim ble kjent for det, og parodiert deretter. Men mange foreldre gjør jo det samme?
– Legg hodet på puten nå, så skal pappa fortelle et eventyr.
eller
– Mamma kommer snart, hun skal bare snakke ferdig i telefonen.

Hvorfor omtaler foreldre seg i tredje person overfor sine barn? Gjør du det, og hvorfor?

9 tanker om “En Sponheim på sengekanten

  1. Godt spørsmål. Jeg gjør det aldri og det er ganske bevisst. Tanken min er at barna må lære at jeg er MEG, dvs. et menneske med alt det det innebærer, ikke en rolle. Mamma er bare litt av det jeg er, akkurat som det å være sønnene mine er bare litt av det de er. Tror det er lettere å kommunisere ærlig og ikke gjenta gamle floskler hvis jeg unngår å bruke 3. person om meg selv. Sponheim er vel et godt eksempel på det egentlig.

  2. Jeg må bare innrømme at det hender at jeg sier :
    – Mamma kommer og henter deg klokka halv fire.
    Det høres dumt ut, og jeg hører det selv akkurat når jeg har sagt det.
    Jeg likte Gunnhild sine tanker om dette. Noe å lese for personalet i barnehager. I barnehagen er det mange tredjepersoner som snakker med barna.

  3. Jeg kaller meg selv søster når jeg snakker til lillebror på 5 år. «Skal søster hjelpe deg?» f.eks. Det er vel fordi jeg vil at han skal kalle meg søster, ikke Sandra. Og litt for å vise at jeg er søsteren hans, ikke hvem som helst.

  4. Jeg gjør det ikke nå, men det forekom når barna var yngre. Veldig små barn synes ofte det er lettere å skjønne når en og samme person alltid «heter» det samme. Fra barnets perspektiv er du jo «pappa». Når man er 1 år, er det litt komplisert at Pappa, «jeg», «du», «Eivind», «onkel», og «broderen» alle er en og samme person.

    Av samme grunn omtaler jeg vanligvis min kone som «mamma» når jeg snakker med de minste (nå 3 år), selv om jeg selv jo kaller henne «Silvia». Jeg sier kanskje: I dag skal jeg levere dere i barnehagen, og så kommer mamma og henter dere når hun er ferdig på jobb.

    Spør en 1 eller 2-åring hva mamma heter – sannsynligvis vet de ikke engang svaret, selv om de selvsagt har hørt det hundretusen ganger. (mine 3-åringer vet det nå, men jeg tror ikke de var helt klar over det når de var 1 eller 2)

  5. Jeg gjør det når jeg snakker til minsten. Ikke til de to eldste.

    Hvorfor? Ja, si det. Kanske det er fordi man vil prente det inn i hodene på dem når de er små, at JEG er mamma. Et håp om at de vil gjenta ordet/navnet raskere? Aner ikke..

    Det hender jeg fortsatt omtaler meg selv som «søster» når jeg er i samtale med min minste bror. Det burde jeg kanskje slutte med. Etter 28 år skjønner han kanskje at det er jeg som er søster? 😉

  6. Sier det til bikkjene (som jo ikke skjønner bedre uansett), og mitt ufødte barn.

    Er strengt tatt ikke så bekymret for det, da jeg fortsatt har til gode å treffe noen med varige skader som følge av dette. Det ville være langt verre hvis jeg skulle begynne å kalle meg selv for eksempel Hitler eller Satan. Selv om det kunne medført mye «gøy» i barnehagen:

    – Hvem skal hente deg i dag da, Brage?
    – Tror det er Satan.

  7. Hehe, det er et godt spørsmål. Jeg har omtalt meg selv som «onkel» for de to jeg er det til. Kjenner at det har avtatt ovenfor hun på ni, men han på fem sier jeg det fortsatt til. Jeg tror årsaken er en kombinasjon av det Eivind og Gneis sier.

Legg igjen en kommentar