Quid sum miser tunc dicturus

Det er de dødes kveld og natt denne lørdagen. Vi sitter i Hedvig Eleonora kyrka med lukkede øyne, pianisten Ivetta Irkha legger opp largoen i Beethovens pianokonsert nr 3 i c-moll. Hver gang jeg åpner øynene, ser jeg hvordan andre i publikum drømmer, sørger, fylles av glede, av forskjøvet sorg og gjenglemt liv. Noen er kjennere av Beethoven, andre er nybegynnere i livet.  Innfor largoen er vi alle like undrende, beundrende, jordet. Mannen som festet musikken til papir er støv, de som reiste kirken er støv, de som gråt under en vigsel eller før en jordpåkastelse er støv. Men alt som teller er her, akkurat her, det som kommer senere får vi ta senere, ikke nå. Ikke nå.

På Skogskyrkogården kan de døde ha lysfest til langt på natt. Det brenner tusenvis av små flammer for dem som en gang levde. Ett lys, ett menneske. Rundt trær, ned langs alleer, på bakketopper og i lunder er det markert for dem som var her en gang. Håp er ikke forbeholdt de troende, sorg er ikke forbeholdt dem som har mistet noe. Stor kunst er ikke forbeholdt kirkegjengere.

Men så var det ukens nest siste kake. En blåbærtartelette, kjølig fra disken på Café Senso, Humlegårdsgatan 6. Blåbærsmak er forgjengelig, det er bare rå blåbær som smaker blåbær.

I ettertenksomhetens navn en femmer. Det var den verdt. På et fundament av saftig bunn og tronende øverst på et kremaktig tertefyll setter toppkarakteren på plass. Og suziluz fortsetter:

Smaka på ordet. Blåbärstartelette. Det är ett ganska ljuvligt ord, och där den låg i sin monter var den också en ljuvlig syn. En liten tårta, une petite tarte, une tartelette, men världens godaste bär på, blanka och sockerglaserade. Jag har aldrig varit inne på Senso förr, det var premiär. Inte för att cafémiljön var särskilt mysig, musiken var lite för hög och det var lite för ogästvänligt för min smak, men min smak fick definitivt sitt när det lilla mästerverket kom in i munnen. Oj, oj, oj. Jag vet inte ens vad kakan egentligen bestod av, men jag gissar mördeg, någon slags ostfyllning à la cheesecake med vanilj, och så dessa blåbär på toppen, då. Jag tittade inte så noga. Oavsett – det var bara ren njutning. Och kaffet var gott det med!

Resultatet blir: fem tårtor av fem möjliga. Veckans andra fullträff, helt enkelt.

4 tanker om “Quid sum miser tunc dicturus

Legg igjen en kommentar