Jeg har forstått at det er en slags dagen-derpå-hobby for noen: å snakke om hvor dritings alle andre har vært. De husker hvert ord, hvert kyss, hvem som dro hjem med hvem og hvor de dro. Noen begrenser seg til dagen derpå, andre holder hoff ved å fortelle fyllehistorier i tiår etter tiår, samme historier om samme arme menneske, og de sitter gjerne selv på barer og forteller det. Slik var det med konsertarrangøren jeg kjente en gang. Han pleide å underholde oss journalister med å fortelle hvordan Cornelis Vreeswijk var i fylla. Om hvordan Vreeswijk drakk seg gjennom konserter, hvordan han snublet, hvordan han snøvlet. Nå kan alle som har festet med den svenske visekunstneren selv se filmen og si: «Ja, fy faen, så full var han faktisk. Jeg så det selv. Jeg drakk jo backstage, jeg også.»

Det var svenske Amir Chamdin som fikk æren av å regissere den første spillefilmen om Cornelis Vreeswijks liv, med premiere i dag. Trettiseks år gamle Chamdin er fra før kjent som regissør av musikkvideoer, noe som blant annet bragte ham Grammis-pris for å ha klippet musikkvideo for The Cardigans. Men så kom det store oppdraget. Denne gangen satt han med en gullskatt i hendene: Fortellingen om livet til Skandinavias største visekunstner, og tilgang til dobbeltgjengeren Hans-Erik Dyvik Husby. Det ble dessverre en historie om fylla.

I filmen får du mange inngående skildringer om de forsofne fylleslagene, forfølgelsesvanviddet, fengsel og konkurs. Scenene fra husbåten med «Ångbåtsblues» er forferdelige. Du får en Cornelis uten filter, men også uten bruk av dyplodd. Dyvik Husby er så god på tragedien Vreeswijk at det gjør beinvondt, men han har på den andre siden ikke fått dybderegi på hvordan det kunne tenkes at poeten ble poet. Han var en fraværende far, men sønnen Jack skyldbelegger ikke faren av den grunn: I et intervju med Dagens Nyheter den 31. oktober i år sier han: «Han fikk ikke mange poeng for tilstedeværelse, men jeg kan ikke si at jeg har hatt det dårlig av den grunn.» Det er synd at filmen på flere steder legger åpent en tolkning for det stikk motsatte.

Hva Amir Chamdin mangler av subtil regi, tar han igjen på sin store praktiske fagkunnskap om filmtekniske virkemidler. Filmen er til fingerspissene gjennomarbeidet på fargekorrigering og lyd: Gatescener fra seksti- og syttitallet er så realistisk kolorerte at det er umulig å se forskjell på virkelighetens verden og filmens, konsertsekvenser er stilsikkert gjengitt med fagpresisjon. Ikke minst bærer filmens musikalske sjel preg av en musikkregissørs ører og blikk for klipp og flyt.

Filmens mest rørende øyeblikk er konserten i Roskilde i 1987. Noen få uker før sin død ser Vreeswijk en vegg av unge fans, som plystrer og synger med, og som ser mer enn fylla. Det var dit han skulle, mannen som satt krumbøyd over skrivemaskinen og skrev poesi og politikk på vers.
Vi får vel bare leve med dem som bare husker fylla.

[pro-player width=’600′ height=’300′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/11/vresvwijkhead.jpg’]http://www.youtube.com/watch?v=GpxDrF2Nlmg[/pro-player]