Det var november 1990, tjue år siden. Jeg var over grensen for første gang i mitt liv, til tross for at jeg deler av oppveksten bodde noen få kilometer fra grensestreken. Fra barndommen husker jeg skogbrannene på andre siden, som fylte sommerkveldene med tett røyk på norsk side. Jeg husker russefluene, som jeg senere har forstått ikke kom fra det sovjetiske Russland, likevel. Det var mye vi hadde hørt om russerne som ikke stemte. Forsåvidt var det en hel del de hadde hørt om oss som såvisst ikke stemte, heller. Men nå var det november 1990.

Jeg husker ikke helt hvordan vi kom i snakk, han på russisk, jeg på engelsk, og det eneste jeg forstod var ordet «bubblegum». Jeg hadde en pakke i lomma, og dermed vandret vi tyggende gatelangs i den tørre kulda. Jeg hadde aldri vært der før, likevel var det tydelig at imperiet var i full oppløsning. Tiggere drev opp og ned Lenin Prospekt på sen kveldstid, på dagtid var det fortsatt en viss tilstedeværelse av dovent politi. Men noe hadde skjedd i landet. Det var fortsatt salte agurker i hyllene på det store varemagasinet, men flere hyllerader, der jeg skjønte at det skulle ligge ferskt kjøtt og fisk, stod tomme. Vi utlendinger kunne handle luksuriøse varer på den såkalte berjoskaen om kveldene, den eksklusive valutabutikken forbeholdt vestlige og utvalgte russere. Men guttungen og hans familie var åpenbart ikke av dem som hadde adgang bak jernteppet i butikken bak fløyelsgardinene.

Svært mange ganger undrer jeg meg på hvor folk jeg en gang møtte ble av. I dag er denne gutten i begynnelsen av trettiårene. Han var barnefødt i Sovjetunionen, og ble borger av Russland i tenårene. Berjoskaene gikk konkurs omtrent samtidig, og fra da av var jo alle borgere av Russland helt like og rettferdigheten hadde skjedd fyllest i landet, var det visst noen som sa.