Sagn fra glemte himler

Jeg gadd vite hva de drømte om en gang da de kikket mot en asurblå ettermiddagshimmel, beduinene, monitufolket og mamelukkene – de som var her først. Det er for sent å spørre. Monituene er borte for tusenvis av år siden, mamelukkene satt ved makten inntil 1800-tallet, og landegrenser har desimert tallet på beduiner til noen få stammer. Men skulle jeg gjette, vil jeg tro at drømmene kretset rundt vann i overflod. Kunnskapene om vannkildene må ha blitt bragt i generasjonsgave siden tidens telleverk ble oppfunnet.

Tørste oppdagelsesreisende på Sinaihalvøya har kommet tilbake med de samme historiene om de alltid gjestfrie beduinene. Det som fantes, kunne deles – mat, vann, husly mot kvelende ørkenstormer: Beduinene var et farende folk som visste hva det betød når vesthimmelens opalfarge gradvis gikk i oppløsning bak rød røyk. To mennesker var bedre enn ett, ti sjeler i et telt var tryggere enn tjue utenfor. Ingen utenforstående behøvde å dø langsomt av skorpiongift når botemiddelet allerede var oppdaget, femti mennesker husket bedre enn ett. Hvorfor skulle to gjestende repslagere krepere av heten når hundre visste råd? Meningsløst, sa beduinene.

Det er få som vil eller kan være beduiner i dag. Hvordan skulle i så fall det gå til? Det er ingen som overlever på den moderne sørkysten av Sinai ved å dele. Deling avler fattigfolk. Vi blir jaget fra strandflekk til strandflekk fordi vi ikke tilhører rett hotell. Det er på et vis forståelig. Vi gjør jo det samme, på vårt vis, hjemme, og se bare hvordan det har gått med oss: velstående, friske, med rett til å dra dit vi vil bare fordi vi kan, og fordi andre har noe ikke vi har: Tretti grader. Det spilles ikke beduinmusikk på stranden, no way. Men vi får italienske slagere, eller russisk tekno, slik at vi skal føle oss som hjemme, vær ikke redd, ingen beduiner her, hør, vi har Madonna på spillelista i kveld.

Jeg gadd vite om det er noen beduiner der oppe i de spisse fjellpassene, og om en og annen gammeldags oppdagelsesreisende ville ha kommet ned derfra, med bållukt i khakien, begeistret gestikulerende med historier om fellesskap, eller om det bare er et gammelt sagn nå til dags.

1 tanke om “Sagn fra glemte himler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *