Haibukta, sørvest-kysten av Sinaihalvøya, innløpet til Akaba-bukten.
– Vi stenger stranden, det er hai der ute, sier badevakten som går fra håndkle til håndkle i den tørre brisen. Rødehavet slår som en evighetsklokke mot finslipt ørkensand. Det er få som vil selge oss ting her. Vi rømte. Jeg ble lei av å være en nei-mann, på dag tre kjente jeg meg som en kjip, ekkel og rik mann som alltid sier nei, jeg var en slags omvandrende, blek John Fredriksen-kopi i badetøfler. Jeg oste ekkel, rik surhet. Jeg følte at jeg ikke fikk puste. Salgsagentene i sentrum er flinke til å se dårlig samvittighet. Her er et nei ingenting verdt. Det hender jeg lurer på hvor langt den tankegangen strekker seg. Men hva skal jeg gjøre? Husleien skal betales også i desember. Men her. Her får vi puste, her får vi ørens lyd.
Jeg har før fortalt om alt det forskrudde vi lærte på skolen på syttitallet, kunnskap fra merkelige lærere med merkverdige hangups og innfallsvinkler til livet. En av sakene vi storøyd svelgte var at haien må svømme hele tiden for å holde seg i live. Det viste seg senere i livet å være en svært grov unøyaktighet. For det første kan man ikke snakke om at ‘haien’ må ditt og datt, det finnes mange typer av dem. For det andre er det ikke sant at alle haier er slik. Noen klarer seg utmerket når de står stille. De trenger ikke dra noe sted. Akkurat slik sa en venn av meg det i en bitteliten bygd for noen måneder siden:
– Nei, man trenger aldeles ikke dra noe sted for å være lykkelig. Jeg er lykkelig her jeg er. Og at det ikke skjer noe her, det er bare noe dere andre tror.
Vi ser ingen haifinner, men senere får vi vite at det er det andre som har gjort. Haien vet nok å gjemme seg, slik også de amerikanske atomubåtene gjør her nede i farvannet som vår alles onkel passer på. Noen få titalls kvartmil vestover i havet har amerikanerne en ny venn i Saudi-Arabia, som for en drøy måned siden bladde opp en sum tilsvarende 355 milliarder kroner. For så mye penger får man blant annet kjøpt sytti kamphelikoptre, syttito angrepshelikoptre og noe annet småsnask som F15-fly og ting man ellers trenger på en regnværsdag, om den skulle komme med ørkenvinden. Det trenger man for å bli venn med USA, og det trenger USA for å bygge allianse mot Iran og skaffe et solid brohode i Midtøsten.
– Kom opp, det er hai i vannet.
Javisst. Det er det.
Men hva tror du? Må man i det hele tatt noe sted for å puste, eller er det en myte?
Man trenger å ta seg tid til å puste. Denne tiden kan man finne hvor som helst.
Selv i et mylder av mennesker kan man koble helt ut og bare være til. Men, siden vi er vanedyr og er avhengige av å finne mening, mønster og metoder for livene våre, ender man som oftest opp med å lete opp steder for slik pusting.
Det finnes et sted i Sandnesdalen. Der skuterløypa krysser anleggsveien er det en forfallen skjå. Når løypa stenger om våren har snøen tint så mye at man kan gå på føttene dit, sette seg med en kaffe og høre at snart kommer trekkfuglene tilbake.
Jeg likte spesielt sitatet «Nei, man trenger aldeles ikke dra noe sted for å være lykkelig. Jeg er lykkelig her jeg er. Og at det ikke skjer noe her, det er bare noe dere andre tror.»
Det skal jeg gjemme i mitt hjerte <3
Han er svært fredfull, og er han i vedskjulet den dagen han drar, bærer de ham ut med støvlene på og et smil om munnen. Han vil helst være der man har nok ved til en vinterkveld.
Mitt sted er inne i musikken og da hvorsomhelst der jeg kan kople ut verden med musikk. Men, natur funker også. Og så det gamle gutterommet mitt en tidlig regnvåt morgen.